Om nettboken: Adopsjonsinstituttet

.

Velkommen til foretaket Adopsjonsinstituttets nettbok om adopsjon:  Adopsjonsinstituttet

 Innehaveren laget ferdig hele tre manuskripter for papirutgaver, men ble aldri fornøyd med noen. Til det var temaet for stort, variert, sammensatt og komplisert.

Internett og Idium.no spesielt, åpnet en ny bokmulighet i 2009: Nettbok. En bok som skulle være lett tilgjengelig for omtrent alle adopsjonsinteresserte og berørte av en adopsjon i Norge.

En bok som kunne utvikles over tid og før eller siden finne sin rette form - takket være lesernes tilbakemeldinger og reaksjoner.

En bok som kunne nå de aller fleste berørte av en adopsjon i Norge - uansett etnisk opprinnelse.

En bok som kunne engasjere og bidra til adopsjoner av den rette sort og bygget på det rette grunnlag.

En bok som ville bli omstridt, bilfallt, støttet og forhatt.

En bok som kunne få leseren til å bli sine valg mer bevisst, bli mer trygge i sine valg og sine handlinger.

En bok for både fortiden, samtiden og fremtiden.

En bok for deg som er berørt av en adopsjon - frivillig eller ikke.

Morten Johanssen, forfatter og utgiver.

.

Respons og reaksjoner

Nettboken: Adopsjonsinstituttet  

Om en bok om det norske familierettslige adopsjonsinstituttet skulle lages i en papirutgave, ville det måtte være et flerbindsverk. Hvert av hovedtemaene måtte ha en egen bok, og arbeidet ville vært enormt.

En nettbok vil alltid ha internett som lett tilgjengelig kilde for den interesserte. Det vil ikke en bok ha. En nettbok er i dag enkel å få tak i, lese og lage. Man kan selv lage sin papirutgave og drive sin egen form for redigering.

En leser av nettboken kan lage sin egen adopsjonsbok, men altså ikke bruke den som referanse eller til noe som ikke er tillatt av utgiveren: Foretaket med samme navn.

.

Boken utvikles i et samspill mellom leserne og brukerne.  Responsen har vært stor og viktig. Reaksjonene har vært langt over det forutsatte. Tips, kritikk, trusler og maktutøvelse mot forfatteren har det ikke manglet på. Telefoner, SMS, e-post, brev og sjikane fra barnekjøpernes norske barnehandlere, har ikke vært mangel på. Stort engasjement tyder på god "treff".

På under to år har ca. 50.000 funnet frem til denne nettboken. Temasider har samlet hatt langt over 75.000 besøk. En god del er riktignok faste lesere, men et vanlig bokverk med så mange lesere, ville nok vært en umulighet.

• Nettboken: Adopsjonsinstituttet er kommet for å bli. Aldri noe lønnsomt for forfatteren.

Jeg har valgt å lage en mer personlig blogg som ikke er ment som noe oppslagsverk. Resultatet er blitt www.adopsjonsbloggen.blogspot.com  Der slipper jeg å være så bundet av lovgivers vilje og vedtak. Jeg kan aldri huske at mine tanker og følelser har vært bestemt av noen lover og lovgivere, men kan trygt si at mine handlinger har vært det. Kanskje det skylles min spesielle oppdragelse som importadoptert?

• -------- 

.

Litt om forfatteren

De berørtes bakgrunner for adopsjonen.

Jeg begynte i ung alder å interessere meg for barn som vokste opp med andre enn sine foreldre og levde livet uten kontakt med sin opprinnelige familie hele livet. Det var ikke lett å finne noen adopterte å snakke med utover de man kjente til. Man kunne ikke se på noen at de var adoptert, med unntak fra noen få som av asiatisk opprinnelse. De hadde noen merkelige adopsjoner og var vanskelig å snakke fornuft med.

Interessen ble dekket av romaner han fant på Biblioteket fra jeg var 12 år og utover. Utrolig mange romaner hadde innlagt en person med en slik skjebne. Det var altså ikke noe uvanlig å leve et liv uten kontakt med sine foreldre og familier enten man kalte dette "adopsjon" eller ikke.

Etter konfirmasjonen fant jeg det på tide å få rede på de faktiske forholdende og omstendighetene rundt denne "adopsjonen". Jeg visste jeg var tysk statsborger i Norge, men ikke hvorfor. Jeg visste at jeg i Tyskland var blitt skilt fra min lillesøster "fordi hun var blitt alvorlig syk", men ikke hvordan det hadde gått med henne. Jeg følte det som en plikt å oppfylle sitt løfte til min utenlandske mor om å "passe på lillesøster" ved å få rede på hvordan det var gått med henne.

Mest av alt følte jeg at adoptivforeldrene hadde gjort sin jobb og fått oppfylt sitt barneønske, med den følge at adopsjonen burde kunne oppheves. Å søke seg tilbake til sin tyske mor, mormor og lillesøster, virket fornuftig og riktig. 

Den norske adopsjonsfikseren var en god og nær venn av adoptivmorens familie. Dagny het hun, skilt prestefrue, utdannet jurist og arbeidet ved Eidsivating lagmannsrett. Aktiv etter krigen i "Flyktningenes venner". Fant et passende søskenpar i en katolsk orden utenfor München i 1953 blant mange barn som skulle sendes til USA for legale adopsjoner, slik de tyske mødrene hadde gitt samtykke til. Også jeg trodde jeg skulle til Amerika sammen med lillesøster og vokse opp med en usett pappa der. Vel fire år gammel.

Adopsjonsfikser og flyktningeredder Dagny fikk kontakt med den tyske adopsjonsfikseren, Dr. Florack. En krigsenke som også mistet sin eneste sønn i krigen. Barnløs så hun en misjon å få bragt hjelpetrengende tyskfødte barn til USA for adopsjon, slik mødrene ville og amerikanskje hjelpeorganisasjoner hadde gjort mulig. Mødrene fikk ikke anledning til å komme til USA, men de kunne få sikret sine barn en god oppvekst i det forjette landet.

Tobarnsmammen "Katarina", enslig mor far hun var 19 år og med to barn i en alder av 22 i 1952 i Tyskland, var ingen dans på roser. Hun klarte å ta seg av sin nyfødte datter, mens den eldre sønnen måtte bo i en flyktningebrakke sammen med sin mormor utenfor Landsberg am Lech. Stedet er kjent for der Adolf Hitler satt i fengsel og 20 år senere hadde lagt produksjonen av ME 262 der. Til det brukte han over 20.000 slavearbeidere som alle tilhørte Dachau-systemet.  Området ble etter 1945 oversvømmet av flykntinger fra Stalins regime og som følge av den polske fordriving fra de anekterte tyske områdene i Øst. "Katarina" store drøm var å finne en amerikansk ektemann og få reise med ham til USA. Slikt var forbudt og ikke mulig da forfatteren ble unnfanget.'

Mye av dette hadde jeg kunnet lese meg til i bøker på Biblioteket på Bekkestua før jeg bestemte seg på en opphevelse av adopsjonen. Forfatteren leste normalt en bok hver dag fra han var 14 år til han ble tvunget til å gjøre norsk verneplikt som tysk statsborger.

I adopsjonsfamilien hadde adoptivfarens yngre bror blitt tatt av tyskerne i 1941 og i 1942 sendt som NN-fange til Riket. Utrolig nok så overlevde han og kom til Norge med "de hvite bussene" via Danmark like etter krigen. Adoptivmorens far ble flere ganger også tatt til Møllergata 19 fordi hans sønner drev med illegal virksomhet: Først begge som grenseloser til det ble for farlig. Dernest den eldste som XU-agent med grusommer opplevelser i Finnmark vinteren og våren 1945. Den yngste klarte å komme seg over til England og derfra til Canada og til jagerflyverudanning i "Little Norway".

Hvorfor ville dette barnløse ekteparet adoptere barn født i Tyskland? Svaret var enkelt: De skilte klart mellom nazi-regimet og tyskere som enkeltmennesker. Noen form for "tyskerhat" var aldri å spore blant disse menneskene. Overklassemennesker med normer og verdier som var typisk for en norsk overklasse som siden sakte forsvant. Ord som Respekt, Ansvar og Omsorg, var ikke tomme ord der i gården.

Jeg kjent kun til tre andre adopterte. Sin egen adopterte lillesøster som ble tatt ut av en flykntingetilværelse i Norge. En norskfødt adoptert i den ikke nærmeste delen av adoptivfamilien. Og en adoptert norskfødt pike i nabohuset. Hennes adoptivforeldre hadde en eldre egenfødt datter.

Vi snakket ikke mye om å være adoptert, men en del samtaler ble det med min adopterte lillesøster. Særlig på slutten av hennes liv, da hun gikk bort i en alder av 38 år.

.

1966 ble et avgjørende år i adopsjonsforholdet.

Før jeg var blitt 17 år bestemte jeg meg for å få adopsjonen opphevet etter en avtale med mine adoptivforeldre..  Adopsjonen hadde for meg tjent sin hensikt og vært meg til gagn - sålangt. De norske adoptivforeldrene fikk litt uheldig kjenneskap til dette da brevet til Fylkesmannen om opphevelse ble lest før det var ferdig for sendelse. Oppstyr ble det, men de roet seg og valgte om å samarbeide om å få rede på de faktiske og reelle forhold.

Jeg hadde skaffet seg så mye kunnskap og viten om adopsjon, statsborgerskap og det å leven uten kontakt med sin egentlige familie, få andre 17-åringer på den tiden hadde gjort. Alt for å være sikker på at en opphevelse var riktig og greit for alle berørte. At adoptivforeldrene faktisk gikk med på en slik tanke, var gledelig, men ikke overraskende. De argumenterte med at deres adopterte sønn burde vite hva han hadde av opprinnelig familie og deres situasjon pr. i dag; hvilket selvagt var et raust tilbud.

Å flytte tilbake for en fortsettelse av en slags familieløshet, var ikke så smart selv om høyere utdannelse og karriære i Tyskland lokket mer enn noe slikt i Norge.

Adoptivfaren sørget for å få denne tyske adopsjonsfikseren Dr. Florack til Norge for å fortelle om den adopsjonen hun hadde et betydelig ansvar for. Hun kom og bodde hos sin norske medhjelper. Begge kom på besøk og serverte en felles historie:

"Din mor var sannsynlig vis fra Litauen og fikk barn med en amerikansk soldat. Han ble forflyttet og hun satt alene igjen med deg sammen med sin mor og din bestemor. Senere fikk hun et barn til. Din lillesøster. Så traff hun en mann som ville gifte seg med henne, men som ikke ville ha med seg hennes unger inn i ekteskapet. Hun kjente til det amerikanske adopsjonsprosjektet og takket ja til en slik løsning.  Så kom Dagny tilfeldigvis på besøk.......og det vet du jo alt om.

Din lillesøster hadde sommeren 1953 fått polio. Hun ble veldig syk og kunne ikke komme med deg til Norge. Du husker du tok farvell med henne og du trodde kanskje hun skulle bli frisk og kommet etter. Dessverre kunne hun ikke det. Det var dine norske foreldre veldig lei seg for. Derfor fikk du en annen pike som lillesøster."

Slik sto disse to eldre damene å nikket til sin fortelling. Jeg trodde på dem og mine adoptivforeldre gjorde det samme. En jurist og en Dr. skulle fortelle annet enn sannheten, var jo utenkelig i de kretser jeg var blit vandt med.

"Din lillesøster var så hard rammet av polio at hun døde like etter at du hadde reist til Norge," sa Dr. Florack og viste ekte sorg.

Nyheten slo hardt ned. Jegt hadde en lillesøster som var død og jeg fikk vite det 13 år etter at så skjedde. Tankene og følelsene var sterke. Mine tanker og følelse alene. Det var min slekt som var rammet. Jeg hadde en lillesøster med en gravplass i Tyskland. Samtidig skulle min mor altså byttet bort sine barn mot å få seg en ektemann? Hva slags mor var nå det?

Jeg kan ennå kjenne følelsen av svik, skuffelse og sjokk. Akkurat som i de gråtefrembringende romaner jeg hadde lest så mange av. Dette var ingen roman, men mitt virkelige liv! Likevel følte jeg en stor lettelse: Jeg var fri for mitt løfte om å ta vare på min lillesøster. Det var godt å vite i en alder av 17 år.

De to damene dro til sitt. En til Oslo og en annen til München. Mine adoptivforeldre hadde nå fått forkarlingen på et telegram de fikk fra Tyskland i sept. 1953 hvor det kun sto at piken var blitt syk og ikke kunne komme til Norge. En ny og annen ro la seg over adopsjonforholdet. Nå var det jeg som sto i sentrum og min fremtid som skulle avgjøres. All makt lå i mine hender. Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg oppheve adopsjonen og flytte tilbake til Bayern?

Min adoptivfar, som forøvrig fremdeles snakket tysk etter avlagte studier i Berlin før krigen, og som norsk major i Hamburg etter krigen for å rappe til Norge så mye skipsverkmaskineri som mulig til norsk skipsindustri. Han tilbø seg  reise med meg til Tyskland for å forsøke å oppspore min tyske mor og få snakket ut med henne. Jeg var ikke lenger så lysten på akkurat det.

"Katarina" bodde kanskje med en mann som ikke ville vite av meg. "Katarina" må ha levd i den tro at hennes to barn vikk vokse opp i USA og hadde det bra der. Skulle jeg fortelle henne og dermed min bestemor at vi var sendt til fiendelandet Norge og vokste opp blant tyskerhatere? Skulle jeg fortelle henne at hennes lille datterbaby var død og begrav i Tyskland? Skulle jeg ødelegge det livet hun hadde tilpasset seg? - Nei, det ville jeg ikke. Kanskje se henne en gang? Kanskje vente til jeg kunne besøke hennes grav? Kanskje senere skaffe meg kunnskap om henne uten å ha direkte kontakt med henne?

Jeg bestemt meg for å avstå fra oppheving og en fremtid i Tyskland. Ikke fordi Norge var så fantastisk, men mitt liv i Norge var OK og langt bedre enn de fleste andres på min alder i Norge. Langt mer spennende, utfordrende og "fleksibelt". Nå var jeg virkelig fri og samtidig trygg. Mine adoptivforeldre var mennesker jeg gjerne kunne adoptere. Skulle jeg det, var neste spørsmål.

Fokus ble satt på voksenlivet, førerkort, kjøre bil og leve et liv i frihet som ung student i et overklassemiljø. Nesten som blant rikinger i USA, syntes det som. Eller slik min tyske mor ville det i 1953, kom jeg til. Jeg minnes alltid den siste dagen og de siste minuttene med min tyske mor. Mange andre minner med henne hadde jeg båret med meg. Gode minner. Minnet av en god mor og et varmt levende menneske. En ung kvinne som også var offer for en krig hun måtte betale en stor personlig pris for - nesten et helt voksenliv.

Jeg så meg om, observerte, registrerte, tolket og vurderte. Jeg var omgitt av nære mennesker som alle var preget av en krig de gjorde sitt til skulle bli en seier for menneskeheten - uansett nasjonalitet og sosial rang. Jeg befant meg i et kulturelt unikum få andre i Norge kunne vite mye om. Jeg visste det var så uendelig mye mer å finne - om jeg ville.

Tre år senere sto jeg - som tysk statsborger - med en tysk MP40 og en tysk sausekinnsfrakk vakt ved en norsk Nato-base på Setermoen. Klart til å gå i kamp mot en russisk kommuniststat som etter 1945 fortsatte å terrorisere store deler av Europas folk: Kvinner og barn. 

Da - og først da - var jeg blitt kjent med at den norske stats godkjente adopsjon var ulovlig. Aldri før hadde jeg følt meg mer alene og nådegitt en norsk statsmakt som kanskje ikke var noe særlig bedre enn andre statsmakter - for enkeltemennesket.

På den annen side: Jeg ga blaffen.  I alle fall til..................det er en annen historie.

.

Noen å tenke over for andre berørte?

Når alt kommer til alt, så er min adopsjon noe som aldri har sluppet taket. Den var av en sort som aldri kunnet bli noe som kunne skape indre fred og harmomi. Adopsjonen er på det menneskelige planet så stort at det er en personlig inngang til et menneskeskapt univers få andre kan vite om å ha mulighet til å gå inn i.  En verden kombinert med ukjente realiteter, drømmer og en slags sorg. 

Min vilje til å kunne gå inn og ut av denne verdenen har tatt lang tid å bli en kunst jeg kunne mestre og kontrollere. Jeg trodde jeg hadde lyktes med dette helt inntil 8.2.1994 da han fikk en telefon som endevendte alt.................

Denne hendelsen ble årsaken til at denne nettboken kom til. Den telefonen - ene og alene. En telefon som aldri skulle funnet sted om adopsjonen hadde vært lovlig og gyldig.

.

Mine nye utfordringer og problemer

Nå skylder jeg min nye ekte familie: Min 14 år gamle datter og meg selv å gjøre noe jeg aldri i min villeste fantasi kunne tro måtte bli en slags forpliktelse. 

Hva det resulterer i, kan bare fremtiden gi svaret på.  En start med en liten familie med et spesielt tillegg av en stor adoptivfamilie og forankret i en meget spesiell familie en hard krig så og si utraderte. Hva er min egentlige familiehistorie? Skal også jeg få anledning til å drive slektsforskning?

Det vil ikke den norske stat jeg skal få anledning til, dokumentert og bruke til noe for meg og min eetterkommere i Norge.  Adopsjonen har forlengst sluttet å bli til gagn for meg. Staten har gjort den mer og mer til ugagn fra den dag jeg 3. september 1953 landet på Fornebu og trodde jeg var kommet til USA og ble møtt av min pappa.

Sier jeg - forfatteren Morten Johanssen eller hva som er mitt rette navn........og alt som hører med det.

.

Kilder:

Kildematerialet har vært enormt siden 1964 og frem til i dag.

Alt av norsk og svensk litteratur har jeg gjort meg kjent med; samt mye av det danske. Det mest relevante fra amerikanske kilder har jeg gått gjennom siden 1994 og frem til i dag.  Det meste av såkalt adopsjonsforskning er studert. Spesielt arbeidene til Monica Dalen og Liv Thoring.

En god del bøker skrevet av adopterte i Sverige og Norge og Danmark er selvsagt lest; pluss teamaer i skjønnlitteraturen som på en  måte har adopsjon som et grunntema.

De siste 10 årene er internett saumfart fra adopsjonsarenaer rundt om i verden.

Totalt kan det dreie seg om ca. 1000 boktitler og et utall andre oppslagssteder.

. 

Faglitteratur:

Alt som er funnet ved UiO og UiB i fagene juss og psykologi og domstolsavgjørelser.

Alle lovforarbeider til adopsjonsloven, barneloven, barnevernsloven og relevante deler av straffeloven. 

Kostnad: Lån fra Statens Lånekasse på godt over 250.000.

.

Saksdokumenter unntatt fra offentligheten ca 3000 sider fra statens adopsjonssaker.

.

Muntlige kilder fra:

• adopterte norske, svenske, danske, tyske, amerikanske og franske
• adoptivforeldre
• opprinnelige mødre
• opprinnelige fedre
• barn av adopterte og andre nærstående
• "adopsjonssøkere" norske og utenlandske
• påtalemyndigheten
• advokater norske og utenlandske
• dommere
• topper i departementet og andre i statens adopsjonsregime
• norske og utenlandske barnehandlere
• utenlandske domstoler og barnevernsmyndigheter
• Sjømannskirken
• Røde Kors
• Frelsesarmeen
• mange fler.

.

Telefonkontakter med en bråte forskjellige.

Mail-kontakter med altfor mange.

Journalister i Norge og i Sverige

.

Datatilsynet ved en rekke tilfeller; samt Barneombudet

.

Å sette opp en slags "referanseliste", ville tatt så mye tid og krefter at jeg ikke ville fått gjort noe annet i mange år fremover. En referanseliste kan nesten hvem som helst lage ved å kopier fra det andre har laget. Å møte adopterte og opprinnelige foreldre eller bortadopterende foreldre ansikt til ansikt, har en egenverdig man ikke kan få fra noen "lest-liste".

.

.