Adopterte - de som lever i et kunstig og krevende familieforhold

Se også: http://adoptertes-landsforening.blogspot.com/

Det er ikke lett - familierettslig og/eller psykisk - å leve et liv som "adoptert" i Norge.

Samiskfødte adopterte og kjente forfatterne og sjamanen Ailo Gaup: "Hvis man ikke vet om sin bakgrunn, så har man et stort svart hull inni seg." (Kilde NRK)

Andre uttalelser fra adopterte:

"Noen må ha blitt foreldre til et barn for at en adopsjon kan finne sted."

"Det er forskjell på å være adoptert og "adoptert."

"Hvorfor skal hvem som helst få være mine foreldre?"

"De skal bare adoptere en person for å bli lykkelig. - Jeg må adoptere et lass med tullinger for å overleve!"

"Hvorfor lar staten psykopater. sosiopater og alkohol- og rusmisbruker bli godkjente adopsjonssøkere?"

"Tror du virkelig du er lovlig adoptert bare fordi statens "adopsjonsforeninger" påstår det?"

"Har selv en sønn som er adoptert og han har vist om det siden han var fire år. Å vere adoptert i dag er ikke noe å vere skammfull over." (sol.no)

"Mine adoptivforeldre eier ikke skam i livet!"

"Jag kan verkligen förstå att många adopterade begår självmord eller är deprimerade."

"Jag är 25 år men kan inte lära mig att leva med att jag är adopterad."

"Utenlandsadopterte vet ikke hvordan det er å vokse opp hos besteforeldre fordi noen havnet i "uløkka"." (Ane Ramm i Aftenposten 26.4.06 om norskfødte adopterte.)

"- Lovverket sier at adopsjonsfamilien i størst mulig grad bør strebe etter å etterligne den biologiske familien." (Geir Follevåg til "Kilden".)

Se også:

http://johnraible.wordpress.com/better-off-better-smile-video/

http://adoptertes-landsforening.blogspot.com/

www.adopsjonsbloggen.blogspot.com

Nettboken for norskfødte og utenlandsfødte lovlig og ulovlig adopterte.

.

Her får du:

Informasjon om veien til et bedre liv og bedre adopsjonsforhold - lovlig eller ulovlig sådannt.
Vite mer om deg selv, din adopsjon og de fleste sider ved å være adoptert i Norge.
Vite om unge adoptertes rett til utskiftning av adoptivforeldre!
De fleste adopterte i Norge er et resultat av Direkte adopsjon.
Enhver form adopsjon "gjør noe" med den adopterte - for alltid.

.

Viktig å være klar over.

Man er "adoptert" uansett om man er lovlig adoptert eller ulovlig adoptert, men kun førstnevnte gruppe skal være de som er offentlig anerkjent som adoptert i Norge.

Adopsjonen er lovlig eller ulovlig eller ennå ikke offenltig anerkjent.

Ulovlige adopterte eller "lissomadopterte" har ingen arverett etter andre enn fødeforeldrene.

-----

"Det er ikke morra di!"

Mye vondt og galt bygges inn i et adoptert barn de første årene etter at skifte av foreldreskapet har skjedd. Det meste kan føres direkte tilbake til adoptivmor og/eller adoptivfar for handlinger og valg de gjorde før og etter adopsjonen. Mange adopterte i ung alder er fullstendig klar over at "dette er ikke morra mi" eller "faren min", men våger liksom ikke å snakke om dette.

Tusener av adopterte i Norge har fått høre dette i svært ung alder. Mange har fått høre det uten engang å vite at de er adoptert. Oftest er det andre barn som kommer med den slags sannheter av forskjellige grunner. Noen for å hevde seg selv og andre fordi de har hørt egne foreldre snakke om de som har adoptert et barn.

Påstanden er både sann og usann. Å takle slike utsagn når man er liten og selv ikke har noe særlig begrep om dette, er noe som kan virke sårende, vondt, vanskelig og dramatisk. Å løpe til adoptivmor for hjelp når man blir møtt med den slag, er ikke noen selvsagt og naturlig ting for mange av du yngste adopterte. Hvem skal de søke hjelp og bistand fra?

I snart 30 år har statens "adopsjonsforeninger" solgt ideen om at adoptivmødre er som egenfødte mødre. En altfor stor del av reagerer med å lage seg forventninger det ikke er grunnlag for: En tanke som lett selges til de som vil ta til seg et ukjent barn av utenlands opprinnelse, men som selvsagt aldri har hatt grobunn hos barna selv. Iveren etter å likestille et adoptert barn med et egetfødt barn, var/er ikke tilstede hos de som ble adoptivforeldre ved et barn født i Norge.

Man kan bare lure: Hvorfor ikke være ærlig adoptivmor og si at "jeg er din adoptivmor fordi din mor ville det slik". For de importadopterte vil dette vise seg å være en løgn når de blir eldre. Derfor står de importadopterte adopsjonsmessig i en unntaksstilling når det kommer til adopsjon i Norge.

Uansett: La det adopterte barne få kjenne sin adoptivmor som - ja: Adoptivmor!

Når barnet utenfor hjemmet får høre at "Det er ikke morra di", så kan barnet enkelt svare. "Det er adoptivmorra mi".

Hvorfor skal adoptivmødre la sine egne "morsfølelser" bli et adoptert barns problem og grobunn for så mye vondt og vanskelig?
Hvor mye "tilknytningsproblemer" kunne ikke blitt unngått ved bruk av denne metoden?

.----------

Advarsel:

Er du "adoptert" av ukjent folk i Norge som har tatt deg til seg ved det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet, tilhører du en stor unntaks- og minoritetsgruppe blant de "adopterte" i Norge.

Denne nettboken og denne temasiden vil være vond og vanskelig for deg å forholde deg til.

Hva det du her får lese og innsikt i, kan du bruke til ditt og dine nærmestes beste om du vet hvordan og har den rette evnen, viljen og tilstrekkelig økonomiske og sosiale resurser.

Forfatteren vet og kan alt om det å leve et langt liv som ulovlig adoptert. Det er fullt mulig å skape et godt liv utav det, men det koster store personlige oppofrelser både for den adopterte selv, "adoptivforeldrene" og andre sterkt berørte.
En lissom-adopsjon betyr at man er villig til å overse de straffbare sidene og skille mellom de som også av den norske stat er gjort til offer, selv om de har et rettslig medvirkeransvar eller handler uaktsomt eller uansvarlig.
Å skape gode realsjoner på grunnlag av en ulovlig adopsjon, er fullt ut mulig. Det kan gi et solid grunnlag for et liv med gjensidig forståelse, respekt og ansvar for hverandre. For den illegalt adopterte selv, vil det være en slags frigjøringsprosess som gir en personslig styrke ingen kan ta fra en. Et fritt liv med stor personlig, menneskelig og økonomisk trygghet, skal de fleste "adopterte" kunne oppnå. - Enten der er ulovlig eller lovlig adoptert.

Hørt fra bevisste voksne importadopterte.

"Egentlig gir jeg totalt faen i alt. Livet mitt er uansett ødelagt -uansett hvor mye penger jeg kan bruke opp."

"Det beste ved ulovlig adopsjon, er at ingen - absolutt ingen - har rett til å fortelle deg hvordan du skal innordne deg noen foreldre eller familie."

"De har gjort meg foreldreløse og familieløse og da får de faen heller sørge for at jeg har det bra og holde kjeft."

Jeg klarer ikke å få min egentlig mor ut av systemet. Føler jeg har blitt køddet med så lenge jeg har levd."

"Jeg få alt jeg peker på selv om jeg driver ren utpressing."

"Er også jeg blitt gjort til en kynisk vinningsforbryter?"

"Finner jeg mora mi et sted i Colombia, skal hun få det meste av alt jeg urettmessig arver, men meg får hun aldri tilbake."

"Jeg er enig i at det ligger en fornektelse i ikke å identifisere seg med bakgrunnen sin." (Perufødte Siri Mariela Medina Drabløs Brunstad)

--------

Adopterte og spørsmålet om hvem de er rett arving til

Tusener av adopterte i Norge vet ikke om de har arverett til adoptivforeldrene eller til sine fødeforeldre. De aller fleste tror de automatisk skal ha rett etter adoptivforeldrene, men kanskje hver tredje eller mer tar feil om dette.

For svært mange adopterte kan det å kreve arv etter adoptivforeldrene bety en svært traumatisk, langvarig og kostbar opplevelse.

Adopsjonsloven krever at staten registrerer adopsjonen i folkeregisteret. Jfr. § 16. Det skal registreres både at man er adoptert og hva slags adopsjon man omfattes av. Det har staten aldri oppfyllt.

Omkring 2000 brukte staten masse penger på et "sentralt adopsjonsregister".Registeret skulle selvsagt bygget på adopsjonsloven. Det skulle også inneholdt opplysninber mm og når aopsjonen var opphevet. - Slike selvfølgelighet oppfyller ikke "statens sentrale adopsjonsregister". Bl. a. burde vel registeret inneholde opplysninger om:

Om adopsjonen var sterk eller svak
Om hvilken utenlandsk adopsjon som var anerkjent i Norge og når; samt om den utenlandske adopsjonen var sterk eller svak:

Enhver som arverettslig blir berørt av en adopsjon - norsk eller utenlandsk - kan kreve dokumentasjon for at adopsjonen er lovlig og dermed gir den adopterte rett til arv.

Det holder ikke for den adopterte å vifte med noe bevillingsdokument om statens grunnlag for å utstede et slikt dokument ikke oppfylte lovens krav.

Mange importadopterte fikk en "utenlandsk adopsjon" i opprinnelseslandet. Disse adopsjonene kan være av den svake typen, med den følge at den importadopterte også er arving etter sine opprinnelige utenlandske foreldre. En del slike foreldre etterlater seg enorme rikdommer.

Er den adopterte interessert å sikre seg arv etter adoptivforeldrene, bør de rett og slett be om å bli gjort til testamentarving og gjøre seg kjent med innholdet av dette. Dermed vil mange slippe mange vonde og vanskelige oppgjøre med konkurrerende arvinger.

Det er så mye stoff omkring dette, at det alene gir grunnlag for en egen bok. Et arveoppgjør for en adoptert kan ofte være - ikke bare dobbelt så krevende enn for ikke-adopterte, men mange ganger det dobbelte om man er riktig uheldig og staten ikke har gjort sine plikter og oppgave slik den skal ha gjort siden 1917 og frem til i dag.

Å være "adoptert" sier i realiteten ikke noe om den adoptertes rettslige arveposisjon; hvilket er en direkte konsekvens av den norske stats adopsjonsregime og dets famøse praksis etter 1945 og frem til i dag. En praksis staten ikke synes å fatte må legges om, eller er det slik at staten ikke vil bry seg om adoptertes rettigheter og lovfestede interesser?

Råd til adopterte når adoptivforeldrene har gått bort: Nøl ikke med å engasjere en advokat for å få bragt på det rene den reelle rettslige arveposisjonen. De smarte undersøker dette mens adoptivforeldrene er i live.

------

Sviket mot de adopterte anno 2009

Den rødgrønne regjeringens "adopsjonsutvalg" var det største sviket fra det norske samfunns side siden enmannsutredningen om "Adoption" av 1916. Ingen - abslolutt ingen - offentlig utredning om adopsjon siden 1930-tallet, har vist barn som kan rammes av statens adopsjonsregime, mindre respekt, mindre ansvar og mindre vilje til objektivitet.

Aldri før har noe offentlig utvalg sveket barns rettigheter ved adopsjon som det dette barnehandlerutvalget har gjort.
Alt som setter grenser for hva man ved den norske stat kan gjøre overfor barn ved adopsjon generelt og barn med utenlandske fargede foreldres barn spesielt, har dette "adopsjonsutvalget" lukket øynene for av hensyn til å få dekkets den norske barne-etterspørselen ved statlig import av barn for et liv som "adoptert" i Norge.
Utvalget har valgt kynisk å spekulere i "barnets beste" for å oppfylle organiserte voksne trang etter å bli "foreldre" på såkalte ukjente barns bekostning.

Utvalget har klart det mesterstykke å gjøre seg til "barns værste" når det kommer til adopsjoner den norske stat medvirker til eller er involvert i.

Utvalgets famøse fabuleringer om "ukjent barn", er vel det mest skremmende og forstemmende.

-------

Statens grove ulovlighet og rettskrenkelse overfor adopterte

Det viktigste for staten og dens "adopsjonsforeninger" er at statens barnesøkere likebehandles enn at de utenlandske barnas og deres foreldres rettigheter skal respekteres av den samme stat.

Adopterte den norske stat har hatt befatning med, har etter loven rett til opplysninger gitt av staten om hvem de opprinnelige foreldrene er.

Retten ble lovfestet i 1986 og gitt tilbakevirkende kraft.

Enhver kan lese staten holdning og vilje til å oppfylle dens rettslige forpliktelse på staten egen nettside om adopsjon. Å repektere de adoptertes klare og ufravikelige rettigheter har den norske stat ved departementet og dagens regjerning åbenbart ikke vært villige eller interessert i. På forsiden til staten om "adopsjon" finner man dette på: http://www.bufetat.no/adopsjon/

"Adopterte som ønsker kunnskap om sin biologisk bakgrunn

Adopterte som har fylt 18 år har rett til å få kunnskap om sin biologiske bagrunn. Det er kun den adopterte selv som har rett til å få tilgang til disse opplysningene."

Adoptertes rettigheter etter adopsjonsloven er noe helt annet og mye mer.

Merk: Det var Adoptertes Landsforening som fikk etablert denne generelle rettigheten etter forvaltningsloven fordi staten frem til 1997 ulovlig nektet adopterte å få se dokumentene i "adopsjonssaken".

Departementet endret derfor innholdet i adopsjonslovens § 12, annet ledd slik at statens plikt til å utlevere identiteten til de opprinnelige foreldrene ble tatt bort - av staten selv og i strid med adopsjonloven.

Foreningen fikk først på slutten av 1990-årene departementet til å innrømme at adopsjonslovens §12 også gjalt adopterte av ikkenorsk opprinnelse, men fikk aldri staten til å respektere denne rettigheteten etter adopsjonsloven; hvilket bevises av staten selv.

Et enstemmig Storting lovfestet i 1986 noe langt mer, konkret og viktigere enn dette.
Kinesiskfødte "adopterte" får i henhold til dagens regjering, kun rett til å få kunnskap om at biologisk mor og far var kinesiske!

Staten gir ingen opplysning om adopsjonslovens § 12 og heller ikke at staten skal spille noen rolle for oppnådd kunnskap om biologiske foreldre; spesielt hvem som er biologisk far.

Staten har siden 1986 vært forpliktet til å oppfylle adopsjonslovens krav som er ufravikelig fastslått i lovens § 12, annet ledd:

"Fra barnet er 18 år har det krav på å få opplyst fra departementet hvem de opprinnelige foreldre er."

Merk: Rettigheten betyr at staten har plikt til å kunne fremlegge rett identitet og foreldrestatus på den adoptertes foreldre da denne ble født. Opplyser staten at den ikke har slike opplysninger å fremlegge, har staten med all sannsynlighet medvirket til en ulovlig adopsjon og kanskje også alvorlig adopsjonssvindel og -kriminalitet.

Loven/rettigheten gjelder kun lovlig adopterte.
Bestemmelsen avgjør også om et barn lovlig kan adopteres.
Statens overholdelse eller ikke er et slags bevis for om man er lovlig adoptert eller ikke.

.

Statens forhold til § 12, annet ledd;

Kinesiskfødte lovlig adopterte har i henhold til loven rett til å få opplyst fra departmentet identiteten til sin kinesiske mor og kinesiske far.

Det vil regjeringen og dens adopsjonsutvalg ikke ha noe av! I følge statens/regjerningens egen offisielle utsagn.
Den rødgrønne regjeringen har bestemt seg for å oppheve adopsjonslovens § 12, annet ledd, som enhver kan se og har fått dokumentert.
Regjeringen/staten viser at den ikke vil innrette seg etter et enstemmig Stortingvedtatt lovkrav og rettigheter for adopterte.

Statens adopsjonsforeninger er enige om følgende lovpraksis: "Det er bestemt ved lov i Norge at alle adopterte ved fylte 18 år har rett til å få tilgang til all den informasjon som finnes i det norske adopsjonsarkivet."

Hvor står det i adopsjonsloven?
---------

Hva er en lovlig adoptert?

En lovlig adoptert er en person som har fått byttet ut sine naturlige og rettslige foreldre med noe kjente eller fremmede som sine nye foreldre. Et resultat av et foreldrebytte - rett og slett. Skjedd i henhold til ufravikelige og ukrenkelige norske lovbestemmelser.

Alltid etter et lovlig og gyldig foreldresamtykke - uansett hvem som har foreldreansvaret.

Det norske adopsjonsinstituttet

1917 innførte Norge sammen med Sverige en ny foreldrerett: Foreldrene bli gitt rett til selvbestemt adopsjon = adopsjonsrett. Alt basert på en Direkte privat adopsjon.

Foreldre fikk dermed rett til å oppheve sitt eget foreldreskap og erstattet dette med et nytt ved å gi barnet kjente eller ukjente adoptanter. Det norske adopsjonsinstituttet ble dermed skapt som en ny og viktig foreldrerett. Få dagens Norge har noe særlig kunnskap om dette.

Adopsjon i strid med foreldrenes adopsjonsrett er forbudt og straffbart for de som krenker foreldrenes adopsjonsrett.
Barn og foreldre er skal også i Norge vær totalt og 100% beskyttet mot illegal og kanskje straffbare adopsjoner, men den norske stat har siden 1945 valgt å la være i sikre barn og foreldre mot slikt, når noe andre enn barnets foreldre vil ha barnet til seg som sitt.

En "adoptert" i Norge kan altså derfor være hva som helst: lovlig elelrl ulovlig adoptert. Det ytre kjennetegnet er at en adoptert har vokst opp med andre som "foreldre" enn de foreldre de ble født med. Å bli fortalt at man er "adoptert", betyr ikke i Norge at man er lovlig og gyldig adoptert. - Dessverre.

Adopterte som vil vite og få konstatert deres egentlige framilierettslige og kanskje strafferettslige status, må selv finne ut dette ved å finne frem til den eller de som angivelig skal ha gitt samtykke til adopsjonen og dernest om samtykke er ekte, lovlig eller straffefritt. - Slik er dessverre situasjonen til noen tusen "adopterte" i Norge - uansett hvilket land de er født i.

Alle adopterte i Norge kan - om de vil -oppdage at den norske stat står helt og holdent på "adoptivforeldrenes" og de godkjente "adopsjonssøkernes" side.
Alle adopterte og deres egentlige foreldre kan - om de vil - oppdage og konstatere at den norske stat fra første stund av har vært barnet og dets foreldres motpart og rettighetskrenker.

Det er ingenting som tyder på at den norske stat har vært opptatt av "barnets beste" når det kommer til adopsjon. Den rødgrønne regjerningens "adopsjonsutvalg" viser bare at den norske stat rett og slett ikke vil bli det, men kun bruke begrepet "barnets beste" som politisk og falsk propaganda.

Det er ikke lett - familierettslig og psykisk - å leve et liv som "adoptert" i Norge.
----------

Mange forskjellige adopsjonstyper

Det er mange forskjellige adopsjonstyper adopterte lever i. Hver type har sine egne utfordringer og problemer for den adopterte og andre berørte av adopsjonen.

I tillegg er det foskjellige typer adopsjonsforhold som adoptert av en enslig, et gift yngre par eller av et gift eldre par. Noen ektepar har også egenfødte barn den adopterte må forholde seg til.

Her skal nevnes de forskjellige adopsjonstypene:

Direkte privat adopsjon uten bruk av mellommenn/"formidler". Dette er ingen "anonym adopsjon" selv om den adopterte selv kan være uvitende om å være adoptert.
Direkte privat adopsjon med bruk av mellommann/"formidler". Disse er ofte en "anonym adopsjon" slik at opprinnelige og adoptantene ikke kjenner hverandres identitet.
Direkte privat stebarnsadopsjon hvor den adopterte selv ofte har hatt innflydelse på om å bli adoptert eller ikke. En slags "halvadopsjon" hvor intet er anonymisert.
Tvangsadopsjon etter en fosterbarntilværelse. Heller ikke her er noe anonynisert og den adopterte har ofte hatt sterk innflydelse på adopsjonen. Den adoptertes foreldre ville ikke gi sitt samtykke til adopsjon, men ble av det offentlig fratatt foreldreansvaret eller foreldreretten.
"Importadopsjon" omfatter mange forskjellige av de overnevnte typene og kan ofte omtales som "synlige" på grunn av den etniske forskjellen mellom den adopterte og adoptantene. Det store flertallet er anskaffet for adopsjon via en av statens såkalte "adopsjonsforeninger" i bytte mot penger.

Resultatet skal etter loven være at adopsjon skal "bli til gagn for barnet" om adopsjonen skulle offentlig anerkjennes i Norge.

Det finnes noe hovedtyper adopsjonsresultater:

"Slikeadopsjonen" er et resultat hvor adopsjonen ikke har noen problemer og utfordringer utover de vanlige, med den følge at alt går greit og uproblematisk for den adopterte, opprinnelige foreldre, adoptivforeldre og andre sterkt berørte.
"Normaladopsjonen" innbærer de mer vanlige problemene og utfordringene som setter sitt preg på den adopterte og for dennes liv - for alltid. Dette kan oppleves tungt for noen, men er altså "norlmalt".
"Overbelastningsadopsjonen" innebærer at adopsjonen på mange måter overbelaster den adopterte med problemer og utfordringen denne i utgangspunktet skulle vært sikret mot. Oftest skylles det feil grunnlag for adopsjonen og manglende/feil matching.
"Den dødfødte adopsjonen" er en adopsjon som gjør livet nesten umenneskelig og uutholdelig for den adopterte. Tanker om selvmord, rømming og et liv "på utsiden" er et typisk kjennetegn. Mange forsøker å ta sitt eget liv eller dør for tidlige av andre adopsjonsrelaterte årsaker. Størst andel adopterte finner man med adopterte som har en "importadopsjon".

Feiladopsjoner som takles feil før og etter adopsjonen, er det mange av; innen alle adopsjonstyper.

De fleste adopsjoner som er påført barn og anerkjent av den norske stat etter 1977, er langt på vei en mer eller mindre feiladopsjon barna og dets foreldre har vært forsvarsløse mot. Adopsjoner den norske stat i de fleste tilfeller skulle forhindret ble offentlig anerkjent i Norge.

I all hovedsak er det den adopterte og dennes nærmeste som må betale prisen for dette bokstavlig talt et helt liv. At noen kunne mene at mange av disse skulle kunne bli til gagn for barnet, er oftest umulig å forstå, men norske adopsjonsmyndigheter har sviktet grovt på dette området spesielt etter 1945. Det ser ikke ut til at staten vil gjøre seg bedre på dette.

Alt etter adopsjonstypen den enkelte adopterte er kommet inn i eller påført, varierer også muligheten for å rette opp i det gale og evnt. adopsjonsovergrepene. Hvordan "adopterte skal mestre sitt liv som adoptert", er det strengt tatt ikke mulig å skrive en bok om, slik Ane Ramm har gjort.

----------

Bli en samtykke søker du også!

Bli en tryggere og friere adoptert ved å bli en samtykkesøker du også!

Finn ut hvem den eller de var/er som skal ha gitt sitt samtykke til ditt liv som adoptert og de som påførte deg adoptivforeldrene.

Når du har gjort det, kan du velge om du vil kontakte dem, snakke med det på telefon, brev, internett eller kanskje møte dem!

Bruk din rett til å få vite hvem som er samtykkepersonene FØR du fyller 18 år.
Krev at dine adoptivforeldre fremlegger dokumentasjon for dette, eller skaffer deg dette! Du kan få dokumentene fremlagt og sladdet for opplysninger du ikke har rett til før du er blitt 18.
Finn ut hva slags samtykkegrunnlag dine adoptivforeldre har overfor deg!
Få kontroll og styring på dine adoptivforeldre mens du ennå er ung, sterk og vil ha et best mulig grunnlag for et godt voksenliv.

Merk: En "adopsjon" uten at det foreligger dokumenterbare opplysninger om barnets opprinnelige foreldre, er det sikreste tegn på en ulovlig og kanskje kriminell adopsjon.

Det er nesten utrolig at et "adoptert" barn skal måtte vente til det er blitt 18 år gammel med å få konstatert og undersøkt om det er lovlig adoptert eller ikke!

Altfor mange adopterte, som er blitt 18, har fått et alvorlig sjokk og store psykiske problemer når de med egne øye og med enkle undersøkelser har fått rede på sannheten om adopsjonen, sine fødeforeldre og hvordan adopsjonen kom til.

" Jeg har alltid vært redd, sårbar, full av skam og skyld. Behovet for å erobre meg selv fikk meg til å oppsøke mitt opphav. Etter mye motstand fra myndighetene fant jeg min mor."

" Det er min fortid som gjør meg til den jeg er - både som menneske og skuespiller."

(Stieg Larsson-skuespiller Michael Nyqvist (49) i 2010)

Steve Jobs was born on the 24th of February 1955 in San Francisco, California. His birth mother, Joanne Schliebe, was unwed at the time (though she later married his father, Abdulfattah Jandali and gave birth to his sister, the writer Mona Simpson). Given the stigma of unwed mothers in the 50s she gave Steve up for adoption on grounds that his adoptive parents were college graduates. Although his eventual adoptive parents, Paul and Clara Jobs were not graduates the clause was dropped on the promise that he would be sent to college when of age.

Også noe å lese for "adopterte"

Les innehaverens personlige adopsjonsblogg: http://adopsjonsbloggen.blogspot.com

Les også bloggen om "Falske barn i Norge" http://falskebarn.blogspot.com

Les også bloggen: http://adopsjonsinstituttet.blogspot.com/

Les også: http://uai-org.blogspot.com

---------

Grupper av "adopterte" i Norge.

Få land i vesten kan måle seg med Norge med antall forskjellige grupper av "adopterte". Det betyr også at det å være "adoptert" kan være så mangt og forskjellig. Hva kommer dette av?

I Norge finnes det å mange grupper samtykkepersoner som har kunne samtykke til så mangt og forskjellig.

Antallet grupper "adotperte" har økt etter 1917. Her er en oversikt over disse gruppene og når de kom til: ("DA" marker at Direkte og privat adopsjon har vært det vanlige.)

Svak adopterte var enerådende fra 1917. (DA)
Direkte adopterte kom til 1917 (DA)
Åpen adopsjon kom til 1917 (DA)
Anonymt adopterte kom til på 1920-tallet. (DA)
Enslig adopterte kom til på 1920-tallet. (DA)
Sterk adopterte kom til på 1930-tallet. Ble enerådende fra og med 1956. (DA)
Pleiebarnadopterte kom til på 1930-tallet (DA)
Stebarnsadopterte kom til på 1930-tallet. (DA)
Formidlingsadopterte kom til på 1930-tallet. (DA)
Ulovlig adopterte kom til på 1940-tallet
Norske utenlandsadopterte kom til på 1940-tallet.
Internasjonal adopterte kom til på slutten av 1940-tallet. (DA)
Fosterbarnadopterte kom til på 1950-tallet.
Tvangsadopterte kom til i 1953
Nødhjelpsadopterte kom til på midten av 1950-tallet
Importadopterte kom til på slutten av 1950-tallet
"Lissom-adopterte" kom til på 1960-tallet
Barnehandel-adopterte kom til på 1970-tallet
Adopsjonsvindel-adopterte kom til på 1970-tallet
Tvungen livsvarig adopterte kom til i 1986
Statlig barneimport-adopterte kom til 1992
Voksenadopterte kom til på 1990-tallet. (DA)
Homoadopterte kom til på 2000-tallet

(Uthevet årstall angir at adopsjonstypen er opphevet og gruppen er utdøende)

Enhver adoptert og adoptivforeldre i Norge kan selv finne ut hvilken gruppe den "adopterte" tilhører.

Det sier seg selv at det "å være adoptert" varierer sterkt med hvilken gruppe adopterte man tilhører.

Norsk "adopsjonsforskning" er kun begrenset til "adopsjonssvindel-adopterte" som viser at "det går bra med de fleste" innen denne gruppen "adopterte", i følge Monica Dalen.

--------

Kan man sammenlikne adopterte?

Merk:

Det er et kjent fenomen blant adopterte at bare de adopterte som har fått gjennomarbeidet sitt eget forhold til fødeforeldrene, sin adopsjon og sitt forhold til adoptivforeldrene, har evne og forutsetninger til å engasjere seg i adopsjonssprøsmål generelt.

Få voksne adopterte har klart å arbeide seg ut av sin egen adopsjon til å kunne løfte blikket og engasjementet til et mer almennyttig plan. De aller fleste har livet igjennom mer enn nok med seg og sin adopsjon. Overraskende mange klarer ikke engang å mestre det.

Mange tror at adopterte har så meget til felles og det å være "adoptert" er det samme for de fleste "adopterte". - Sånn er det nok ikke. Her er noen eksempler på det. Eksemplene kan også brukes for en selvtest for adopterte. (Testen står nedenfor.) De positive adopsjonsvilkårene er uthevet.

Det er stor forskjell på å være

lovlig adoptert og ulovlig adoptert
"Direkte adoptert" og "formidlingsadoptert" av en "adopsjonsforening".
samtykkeadoptert eller tvangsadoptert, stebarnsadoptert eller voksenadoptert.
en matchet adoptert og en "lotto-adoptert".
sikker på å få opplysninger om opprinnelige foreldre og ikke være sikker eller ikke få oppfyllt denne lovfestede retten.
ikke være kjøpt for adopsjon og å være kjøpt for adopsjon.
adoptert av noen av samme etniske tilhørighet som fødeforeldrene og være adoptert av noen med en helt annen etnisk tilhørighet.
adoptert av to adoptanter og adoptert av en adoptant
adoptert av edrulige adoptanter og være adoptert av adoptanter med alkohol- og/eller et rusproblem.
adoptert som spebarn og adoptert som eldre.
adoptert av unge adoptanter og gamle adoptanter.
adopterte av adoptanter av forskjellig kjønn og adoptanter av samme kjønn.
være adoptert av noen med god råd og noen med dårlig råd.

.

Det er mange slike faktorer som har betydning og innvirkning på om en adopsjons resultat for et barn som skal adopteres eller er blitt adoptert.

"Adopsjonsforsker" Monica Dalen og statens "adopsjonsforeninger" og statens "adopsjonsutvalg, bryr seg ikke om disse åpenbare forskjellene.
Årsaken er at disse ikke tar barnet som noen vil adoptere på alvor, og disse kreftene har i årtier arbeidet for at den norske stat heller ikke skal gjøre det.

Enhver med et seriøst og ansvarlig forhold til adopsjon, ser og forstår at dette. Dette ble allerede sett og forstått da man i 1917 innførte det familierettslige/privatrettslige adopsjonsinstituttet i Norge og Sverige i 1917. Å snakke om dette i dag, blir det lett bråk av. Et bråk fra de som vil ta til seg et barn, vel å merke.

Test deg selv:

Vil du vite om de er blant de vanlige adopterte i Norge, teller du bare opp hvor mange av de uthevde positive vilkårene din adopsjon oppfyller!

Er alle de positive vilkårene oppfyllt, har du en adopsjon av den rette sort som også bygger på de rette verdier. Du er faktisk da helt normalt adoptert i Norge.
Jo færre positive vilkår din adopsjon oppfyller, jo mindre normal adoptert er du i forhold til den adopsjon du etter loven har rett til.
Jo færre positive vilkår som er oppfyllt, jo mindre sjanse har du hatt eller vil ha for at adopsjonen vil bli til gagn for deg og dine barn eller kommende barn.
Jo færre positive vilkår som er oppfyllt, jo mer rett har du til å bli tatt på alvor med de problemer du sliter med å være "adoptert".
Testen kan indikere om du og dine fødeforeldre har vært/er offer for noen straffbare ulovligheter.

-----------

. .

Hørt om adopsjon:

"Ethvert barn født inn i fattigdom, lar seg villig adoptere ulovlig av enhver voksen som kan tilby et liv i materiell overflod og uten å bli plaget for mye."

"Ethvert barn i et fattig land, bytter gjerne ut sine fattige foreldre for et liv i luksus."

"De aller fleste prostituerer seg gjerne for å oppnå goder de drømmer om."

"Vi driter i om vi er lovlig adoptert eller ikke. Alt er bedre enn et liv i fattigdom."

"Hvorfor skal jeg bry meg om en knekt kvinne og mor som ikke klarer å passe på meg?"

"Selv om mine adoptivforeldre kanskje er verdens største drittsekker og noen kjeltringer, sitter de på pengesekker jeg kan forsyne meg fritt av. Det betyr alt for meg!"

"Det er ikke min skyld at jeg har blitt som jeg har blitt. Det kan jeg takke de der for."

"Gleder meg til å arve så jeg kan flytte tilbake til mine egne som mangemillionær og leve som en konge resten av livet."

"Jeg gir faen i å være adoptert. Jeg ble gjort foreldreløs med adopsjonen og kunne aldri hatt det bedre!"

"Mine adoptivforeldre er noen jævla løgnere, men mitt liv er i alle fall sant!"

"Foreldre er noe skit."

"Lissomforeldre er dritt!"

"Adopsjon skulle vært forbudt!"

"Adopsjon er en fantastisk ting!"

"Adopsjon er alle barns beste!"

"Money is King!"

"Who cares?"

-----------

10 møteregler når adopterte møter sitt opphav

1. Adopterte bør respektere opprinnelige mors ønske og vilje om ikke kontakt.
2. Adopterte bør bare unntaksvis respektere opprinnelige fars ønske og vilje om ingen kontakt.
3. Ta alltid, om mulig, kontakt med opprinnelig mor før kontakt tas med opprinnelige far.
4. Vær tydelig med intensjonen med kontaktviljen og hvilke forhåpninger man har.
5. Vent ikke med å ta kontakt om du er i tvil.
6. Vis deg som en person de opprinnelige foreldrene kan være stolt av!
7. La deg bistå av en kvalifisert person om du selv føler at dette er for stort eller vanskelig for deg.
8. Møt opprinnelige foreldre med rent og åpent sinn!
9. Lov aldri mer enn du kan holde.
10. Tenk over på hvordan du reagerer når de møter dem, vil bli tolket på deres måte.

Husk: Ingen adopterte har noen som helst plikt til å fortelle at de vil møte sitt opphav, skal møte sitt opphav eller har møtt sitt opphav!

Husk: Adopterte har rett til å få ut alle papirene i adopsjonssaken uten at staten gjør dette kjent for adoptivforeldrene og/eller opprinnelige foreldre!

Husk: Adopterte har rett til å få utskrift fra statens "sentrale adopsjonsregister" og en erklæring fra Bufdir om at det registrerte er korrekt i forhold til lov om personregistre av 2000.

----------

Er jeg lovlig adoptert eller et stjålet barn?

En bonde fikk sin unge spreke fole stjålet. Folen ble ulovlig adoptert av noen; en annen bonde som trengte en hest. Den illegale adoptanten tok godt vare på folen: Som sin egen. Folen ble godt trent og en god og verdifull arbeidshest.

To år senere finner den opprinnelige fole-eieren ut hvor folen er blitt av. Han tar folen i øyesyn og ser at den er en velstelt, sunn og sterk unghest. Han vil ha hesten tilbake, men kan ikke bevise at den unge hesten er den samme som ble frastålet bonden for to år siden. Den nye "eieren" sier at han lovlig har skaffet seg hesten som han sier han har kjøpt av en hestehandler.

Bonden går til den oppgitte hestehandleren og sier at han har solgt en stjålet hest. Hestehandleren sier at han kjøpte folen av den som hadde hesten på sin gård. Bonden kan ikke bevise at folen var hans eller stjålet fra ham. Politiet har henlagt saken.

Bonden oppsøker den oppgitte foleselgeren. Foleselgeren sier at han fant folen forlatt på et av sine jorder. Folen var "foreldreløs" og eierløs. Han syntes synd på det stakkars dyret og valgt å ta seg av det. Da folen viste seg å utvikle seg bra, valgte han å selge folen da han selv ikke hadde behov for flere hester. Folefinneren sier han handlet i god tro og "til folens beste".

Bonden med den stjålne folen kunne igjen ikke bevise at folen var hans og hvem som hadde stjålet noe han ikke kunne bevise hadde vært hans. Noe fødselsbevis på hesten hadde han ikke. Folen/unghesten hadde fått nye papirer hvor andre sto oppført som eiere.

Alle barn skal straks etterfødselsen registreres med sine foreldre i form av en fødselsattest. Noe slikt krav finnes ikke for foler, hunder, katter og annet som adopteres.
Hvorfor behandler den norske stat barn - norske og utenlandske - som om de var en fole, hund eller katt?

Er man lovlig adoptert, skal staten ha i adopsjonsmappen:

Den adoptertes fødselsattest - uansett om man er født i Norge eller utlandet.
Opplysninger om foreldrene som omfattes av fødselsattesten.
Et lovlig og gyldig samtykkedokument.
Kontrollerebare opplysninger om "opprinnelige foreldre" - for all fremtid.
Et begrunnet vedtak om adopsjonsbevilling eller et begrunnet vedtak for norsk anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon.
Et eksemplar kopi av bevillingsdokumentet pluss kopier av bevillingsdokumenter send adoptivforeldrene og opprinnelig foreldre.
Kopi av forkynnelsesbrev til opprinnelige foreldre og adoptivforeldre; samt gyldige eksemplarer av meldinger sendt departementet og folkeregisteret.
Er barnet døpt, skal dåpsattest også ligge i mappen.

"Adopterte" uten slike dokumenter i sin adopsjonsmappe er sannsynligvis offer for "fole-behandlingen" og dermed ikke lovlig eller gyldig adoptert.

Mangler noe at de tre første uthevede ovenfor, er man med all sannsynlighet "hvitvasket" av de norske stat for adopsjon, og kan være offer for grov og alvorlig adopsjonsvindel og -adopsjonskriminalitet.

Så enkelt er det for en "adoptert" å finne ut om man er lovlig adoptert eller ikke.
Værre er det å finne ut hva man som ulovlig adoptert også er offer for og hvilke andre som er ofre for det samme.

De fleste ulovlig adopterte i Norge vil ikke vite sannheten, tør ikke skaffe seg kunnskap om sannheten og frykter at andre skal få vite sannheten.

Årsaken er at de oftest ikke vet hvordan de skal håntere sannheten og rette det hele til. Dessuten kan de miste så mye om sannheten kommer de rette personene for øret. Miste goder de egentlig aldri har hatt rett til. Som eksempelvis arv og verdifulle "adoptanter".
Andre som har tapt på den ulovlige adopsjonen har en selvstendig rett til å finne ut om en adoptert er lovlig eller ulovlig adoptert.

Det er alltid best for en adoptert å finne ut sannheten selv og først, fremfor å få servert sannheten ved et arveoppgjør eller ved at egentlige utenlandske foreldre dukker opp og tar sitt barn tilbake eller gjør annet de så lett kan være fristet til.

Finn ut om du er blant de lovlige eller ulovlige adopterte så fort som mulig. For ditt eget bestes skyld og kanskje dine kommende barns skyld.
Vær forsiktig med å fortelle andre om at du setter i gang en slik undersøkelse og hva resultatene av slike prosesser er!
Er du ulovlig adoptert, skal du ha rett til erstatninger som kan være langt mer enn det en ulovlig arv vil utgjøre.
---------