Den beste adopsjonstypen

16.12.2010

Norge og den norske stat har siden 1917 laget mange forskjellige adopsjonstyper. Det startet med kun en type: Svak adopsjon. Svak adopsjon innebar at barnets foreldreansvar ble overført til andre enn foreldrene, men hadde ingen rettslig virkning utover det. Arverettslig hadde adopsjonen overhodet ingen virkning. Ei heller for odelsretten.

Av dagens adopsjonstyper synes direkte privat adopsjon for å være den aller beste for barn som adopteres og har blitt adoptert. Den sannsynligvis beste adopsjonstypen ble forkastet av Stortinget i 1956. Svak adopsjon

Det har vært to typer direkte og privat adopsjon i Norge siden 1917. Den svake og den sterke.

Svak adopsjon var den typen det hele startet med. Det innebar at adopsjonen ikke fikk noen arverettslige følger, slik at den i praksis varte til barnet var blitt myndig. Deretter var forholdet mellom barnets egentlige foreldre slik det var som før adopsjonen eller som mellom barn og foreldre flest. Adoptantenes oppfostrings- og foreldremyndighet opphørte dermed når barnet var blitt voksentmyndig. Statens adopsjonsbevilling var en bevilling til at andre enn barnets foreldre skulle ha foreldreansvaret eller en statlig anerkjennelse av overføringen av foreldreansvaret.

En lovendring i 1956 inndro denne adopsjonstypen; hvilket kan ha vist seg å ha blitt gjort på sviktende grunnlag.

Sterk adopsjon kom til som følge av et krav fra de som ville adoptere et barn. De ville ha en reell og total utskiftning av barnets foreldre på alle måter, slik at barnet ble 100% deres. Også som deres livsarving. Stortinget etterkom dette kravet i 1935.

Mye tyder på at en så alvorlig og dramatisk adopsjon, skulle medfødt at adopsjonskrav ble behandlet og avgjort av domstolen. Af rettssikkerhetsmessige årsaker. HR-dommen av 1939 bekreftet et slik behov, men så kom nazistatens adopsjonspraksis til Norge.

Fra 1935 kunne partene velge mellom svak og sterk adopsjon. Siden barnas foreldre var i en svak forhandlingsposisjon, ble det til at det var bevillingskreverne som bestemte dette som vilkår for å ville adopterte barnet. Mange foreldre/mødre ble ikke gitt noe slik valg, og heller ikke at det fantes noe slikt valg, når en offentlig ansatt sto for adopsjonsformidlingen.

Lovendringen av 1956 medførte at foreldrenes mulighet til svak adopsjon ble tatt fra dem; sannsynligvis på sviktende grunnlag. I årene etter krigen av det så stort behov for adoptivforeldre at de som ville ha seg et barn, kunne velge de betingelser de så best for seg selv.

Svak adopsjons fordeler

Informasjoner fra adopterte med svak adopsjon og sterk adopsjon som har tilflytt foretaket Adopsjonsinstituttet, synes å vise at svak adopsjon for de adopterte har vært oppfattet mer humant og menneskelig enn de med sterk adopsjon.

Det synes også å ha vært enklere for adopterte med svak adopsjon å takle det å være adoptert, enn de med sterk adopsjon. Svak adopsjon har forhindret "anonym adopsjon" og alltid vært en garanti for at adopsjone ikke har kunne bli holdt evig hemmelig for den adopterte. Dessuten har de adopterte hatt en enkel mulighet til å vite og evt. møte sine egentlige foreldre når det har vært det mest riktige tidspunktet.

Det ser også ut til at fornøyde adoptivforeldre med svak adopsjon, ofte har valgt å gjøre den adopterte til testamentarving; hvilket langt på vei har fått den adopterte til å bidra til et godt forhold til disse - spesielt i voksen alder.

I dagen Norge kan man si at svak adopsjon ikke betyr noen endring av foreldreskapet, men at foreldreansvaret adopteres av adoptantene.

De som ønsker å ha foreldreansvar for barn, vil da få dette ønsket oppfyllt.
Svak adopsjon dekker behovet for å være et barns "foreldre".
Svak adopsjon kan kompensere for det feilaktige vedtaket om å fjerne opphevelsesadgangene ved sterk adopsjon, slik det ble gjort på feilaktig grunnlag i 1986.
Svak adopsjon er en reell garanti mot straffbar påføring av en falsk familiestand.
Svak adopsjon skaper grunnlag for et mer ærlig og åpent forhold mellom den adopterte og adoptivforeldrene.

Svak adopsjon finnes i forskjellige former i flere land. Eksempelvis i en del muslimske land. Overtagelse av foreldreansvaret uten at foreldrestatusen endres, godtas i flere muslimske land som for eksempel Pakistan. Den norske stats syn på adopsjon og sterk adopsjon, møter motbør i mange land hvor svak adopsjon står sterkt,.

Mye taler for at man i Norge bør vurdere - av hensyn til barns beste - en innføring av den svake adopsjonstypen igjen. Spesielt vil det kunne medføre mindre behov for tvangsadopsjoner og samtidig mindre dramatikk knyttet til stebarnsadopsjon. Mye tider på at svak adopsjon også ville bli føre til at nordmenn enklere kunne bli adoptivforeldre til utenlandske barn født i foreldrenes hjemland.

Svak adopsjon synes også å gjøre det lettere å bli for gifte enkjønnede å bli adoptivforeldre.

Behovet for evaluering

I 1930-årene og i årtiet etter okkupasjonen, var ikke akkurat "barnets beste" ved adopsjon noe som stå så høyt på statens prioriteringsliste. Ei heller Stortinget prioriteringsliste. Å se på adopsjonstypene i et nytt lys og med mer fokus på foreldrenes og barnas interesser, ville uten tvil vært verdifullt for å kunne rette opp saker som i sin tid ble ansett som "korrekt", men i dagens og morgendagens samfunn er enkelt så se er galt.

Til dette kreves seriøs og ansvarlig forskning. Adopterte med svak adopsjon er en rask utdøende gruppe og referansegruppe det haster med å få innhentet fakta fra. Den eneste kjente med svak adopsjon i Norge, var Anders Bratholm som har uttalt litt i det offentlige rom om dette, men har nå altså gått bort.

Det finnes ennå noen egentlige foreldre med svak adopsjon i live, men antallet adoptivforeldre med svak adopsjon er raskt i ferd med å bli null.

Staten har vel som bevillingsgiver en plikt til å sørge for forskning om dette for å kunne oppfylle adopsjonslovens krav til at adopsjoner må antas å være "gagnlige" for at staten skal gi noen bevilling eller få en utenlandsk adopsjon anerkjent i Norge.
---------

Den nest beste adopsjonstypen

Fra 1956 besto den nest beste adopsjonsypen: Direkte og privat sterk adopsjon

Fordi den beste adopsjonstypen ikke lenger ble tillatt, ble den nestbeste adopsjonstypen den beste deretter. Sterk adopsjon årgang 1956, var langt bedre enn den sterke adopsjonstypen Stortinget på sviktende grunnlag laget i 1986. Man kan trygt si at den sterke adopsjonen ikke er gjort bedre og mer til barn beste etter 1956, men heller det motsatte.

Den eneste positive endringen som ble gjort i 1986, var at adoptivfedre ikke lenger hadde rett til å gifte seg med sin adoptivdatter; samt at et slik seksuelt forhold ble ansett på linje med incest.
Alt tyder på at "anonym adopsjon" ble avtalt i nærmere halvparten av tilfellene, men intet tyder på at disse er mer til barns beste eller gir mer gagnlige adopsjoner for barnet.

Statens tvangsadopsjon og stebarnsadopsjon har alltid vært av den sterke typen, men også de ble gjort dårligere i 1986 sett fra barnet og dels også adoptivforeldrenes side. "Anonym adopsjon" er ukjent for disse adopsjonstypene da det naturlig nok omtrent er umulig å få til.

http://www.sfi.dk/rapportoplysninger-4681.aspx?Action=1&NewsId=37&PID=9267.

Hva svekker en direkte og privat adopsjon?

Mye tyder på at anonymitet mellom barnets foreldre og adoptantene ikke er det gode, selv om adoptanter ofte for eget vedkommende ønsker seg dette. Virkningene har ikke vist seg positive for de fleste opprinnelige foreldrene og barnet selv. Spesielt ikke for det adopterte barnet som ofte av den grunn ikke har fått rede på å være et adoptert barn.

Bruk av "adopsjonsformidler" har også vist seg å ha en negativ virkning både med tanke på matching og gagnligheten for barnet.

En betydelig svekkelse var opphevelsen av adopsjonslovens opphevelsesmuligheter som på ingen måte ble gjort med noen saklig og menneskeverdig begrunnelse.

Svekkelsene har også åpenbart ført til at gravide i Norge finner alternativet adopsjon så dårlig at de heller går for abort; hvilket er et betydelig moralsk og etisk ansvar hverken staten eller Stortinget har ville ta tak i eller ville forholde seg til.

Direkte og privat adopsjon eller adopsjoner etter det norske adopsjonsinstituttet, har dermed siden 1956 blitt så lite "spiselig" for unge gravide og nyblivne foreldre i en vanskelig situasjon, at få finner grunn til å vurdere adopsjon fremfor abort.
Mye tyder på at dagens sterke adopsjon er for lite foreldrevennlig og barnevennlig. Eller som noen sier: For brutal mot de som bør kunne bifalle en adopsjonsløsning.
-----------

Tvangsadopsjon til barnets beste?

Tvangsadopsjon kan og bør alltid kunne unngås.

Selvsagt er det "barns beste" å bli adoptert av et rikt ektepar i Oslo Vest fremfor å vokse opp med en fattig alenemor og en fraværende bidragsfar i Oslo Øst. Eller....... foreldre som sliter med å klare foreldreoppgaven av andre grunner.

Siden tvangsadopsjon er hjemlet i barnevernsloven, er det barnevernets oppfatning av "barnets beste" som gjelder. Tvangsadopsjon er ikke hjemlet i det norske adopsjonsinstituttet og adopsjonsloven, for de sist nevnte er og skal være hjemlet i foredrenes samtykke til adopsjon.

En tvangsadopsjon kan unngås om barnevernet handler og behandler barnet og dets foreldre slik at foreldrene ser at de - av hensyn til sitt barns beste - bør bruke sin adopsjonsrett. At Norge da har en adopsjonstype av den beste sorten, vil selvagt ha stor betydning, men det har ikke staten vært med på å utvikle og dermed heller ikke kan tilby.

Høyesterett har for over ti år siden gått inn for at foreldre som påføres en tvangsadopsjon, bør ha mulighet til samværsrett til barnet staten har tatt fra dem til barnet er blitt 18 år gamle. Uansett er jo tvangsadopsjoner ikke "anonyme", så diskusjonen om "anonym" eller "åpen adopsjon" foregår i Norge på helt feil grunnlag.

Igjen ser vi at Høyesterett etter år med tvangsadopsjonssaker har gjort seg til talsmann for gjeninnføring av svak adopsjon. Nettopp på grunn av de negative sidene ved den norske sterke adopsjonen, ble Norge dømt av Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Den svake adopsjonstypen medfører at det er foreldreansvaret og det alene som adopteres, mens det ikke blir noen "fratagelse av et barn fra dets foreldre".

Det er mitt barn!

Norske adoptivforeldre som har blitt så til noe norsk barn født i Norge av norske foreldre, har hatt årtierlang tradisjon og kultur for ikke å oppføre seg som om så var tilfellet. Disse har vist seg å være gode adoptivforeldre til barna ved adopsjonstypen direkte og privat - uansett om den har vært av den svake eller sterke typen.

Statens "adopsjonsforeniger" har kun tilbudt formildet, "anonym" og sterk adopsjon; hvor holdningene til dette har vært helt annerledes blant deres kunder og "adopsjonssøkere". Der finner man adoptanter som ikke vil se på det "tildelte" barnet som annet enn sitt og en stor andel tror også at barnet skal reagere og leve som om det var adoptantenes egenfødte.

Dagens sterke adopsjonstype kan lett få barnesøkere til å tro det, men så har også statens "adopsjonsforeninger" markedsført dette i ren propagandaform i et par tiår.

Interessant nok ble adopsjonslovens betegnelse av opphavsforeldrene endret fra "egentlige foreldre" til "opprinnelige foreldre", mens opphavsforeldrene tross dette kun omtales som "biologiske foreldre" som om de var en biomasse på et reagensrør. og ikke levende mennesker og medborgere.

Adopsjonssyndromer

Nyblitte adoptivforeldre i dag er opptatt av noe de kaller "tilknytningsproblemer".

Slike "problemer" har vært ukjent ved direkte og privat svak adopopsjon, og nesten ukjent ved direkte og privat sterk adopsjon når alle parter har vært norske eller av den lovlige sorten.

Det skulle ikke være noen overraskelse at statens importbarn som tildeles de statsgodkjente "adopsjonssøkerne", vil måtte rammes av forskjellige former for adopsjonssyndrom. Spesielt ikke når man i årtier har vært kjent med dette ved "etnisk adopsjonsmix"

Det interessante er at mange land statens adopsjonsforeninger tar barn fra, har en annen adopsjonstype enn det den norske stat av forskjellige grunner ikke liker og heller ikke vil barna skal nyte godt av som adopterte i Norge.

Den beste adopsjonstypen er ennå ikke skapt i Norge

Den kan bare skapes ved å samle inn erfaringene med de forskjellige adopsjonstypene, adopsjonsprossene og matchingene. Det vil staten ikke være med på. Helt siden begynnelsen av 1970-tallet har alle med et minimum av adopsjonkompetanse og -erfaring ønsket en evaluering av adopsjonen i Norge.

I stedet nedsetter den rødgrønne regjerning et utvalg som postulerer at "Adopsjon - barnets beste". Totalt i blinde og etter sterkt ønske fra den norske stats barneimportregime av hensyn til dettes egeninteresser.

Alt tyder på at adopsjonstypen bør likne på det man godtar i muslimske land, eller det som i sin tid var enerådende i Norge: Svak adopsjon.

Det betyr:

Foreldre gis rett til å bortadoptere sitt foreldreansvar uten at det får noen rettslig betydning for hvem som er barnets foreldre og heller ikke arverettslig.

Adopsjonen kan oppheves slik den kunne frem til 1987.

Adgangen til "anonym adopsjon" inndras.

Statens mulighet til å lage falske fødselsattester stoppes.

Det gis mulighet til samværsrett for foreldrene ved tvangsadopsjon.

Det viktigste av alt er: Alle adopsjonskrav bør behandles og avgjøres ved dom for å sikre barn mot ulovlig bortføring.

Vil man barns beste ved adopsjon i Norge eller vil man ikke?

-----------

Den værste adopsjonstypen

Den norske stat har sammen med sine "adopsjonsforeninger" æren for å ha bragt den værste adopsjonstypen inn i Norge.

Objektivt og saklig sett, har norsk lov i alle år gjort denne adopsjonstypen forbudt.

Det har alltid etter 1945 vært totalt unødvendig for de i Norge som ønsker å bli adoptivforeldre til et utenlandsk barn med utenlandske foreldre og ha noe statlig barneimportsystem som i all hovedsak er basert på illegale adopsjoner, adopsjonssvindel og adopsjonskriminalitet. Nordmenn i Norge har alltid hatt og har fremdeles rett til å bli adoptivforeldre et et utenlandsk barn totalt uten bruk av den norske stats barneimportsystem og -regime.

Til i dag har staten forgjeves klart å få dokumentere at dens valgte og værste adopsjonstype kan eller har vært "barnas beste", tross iherdige forsøk med Monica Dalen i spissen.

Det er ingen tilfeldighet at norske barn født i Norge av norske foreldre, aldri har vært offer for noen tilsvarende norsk statlig barne-eksport. Ei heller noen slik barne-eksport i noen av de opprinnelsesstater den norske stat lar de norske barnehandlerne hente barn fra.

Det er omtrent umulig å finne en gruppe adopsjonstyper som er værre enn den norske stats versjon av "internasjonale adopsjoner".
-------

Spørsmål og svar

Hvorfor er det ikke best at adoptivforeldrene har samme status til barnet som fødeforeldrene?

Det viktigste med en adopsjon er at et barn sikres en god og trygg oppvekst til barnet blir så stort at det kan klare seg på egenhånd.

Til det trenger alle barn noen med et foreldransvar. Å overføre foreldreansvaret fra barnets foreldre til andre, er i bunn og grunn alt som behøves for at en adopsjon skal kunne være "barnets beste" eller "bli til gagn for barnet".

Flere i Sverige har undersøkt motivet for den siste generasjons adoptanter. Det viser seg at de ikke først og fremst er interessert i å ha foreldreansvaret, men få et barn til seg som sin eiendom de kan ha myndighet og makt over for på den måten fylle behovet for å være "foreldre" og ønsket om å være en familie med foreldre og barn. Dernest er det å ha en livsarving et viktig moment. Det å ha foreldreansvaret for barnet - med alt det innebærer - er de jevnt over ikke så opptatt av.

Kan man ikke ha en totrinnsadopsjon? Først svak og så sterk?

En god ide! Man kan selvsagt begynne med en svak adopsjon som etter samtykke fra barnets egentlige foreldre og barnet selv kan oppgraderes til å bli sterk når barnet har fyllt 12 år.

I bunn og grunn har staten og Stortinget ALDRI vært interessert skape den beste og mest optimale adopsjonen!

Går du inn for at adopsjonslovens opphevelsesbestemmelser skal gjenninnføres?

Absolutt ja! Til og med Monica Dalens "adopsjonsforskning" og svenske undersøkelser viser at det var skandaløst feil av staten og dens "adopsjonsforeninger" å lure Stortinget til å oppheve disse i 1986. Bestemmelsene hadde spesiell verdi for de utenlandsfødte adopterte i Norge, men lenge før man hadde brydd seg om å få undersøkt om adopsjonene deres var blitt til gagn for dem, så ble opphevelsesadgangen inndratt. Staten og dens "adopsjonsforeninger" forsøkte å gi inntrykk av at de var "verdensmestre om adopsjon"; mens tilfellet nok at de er blant vestens verstinger.

Danmark valgte det motsatte: Styrke og forenkle opphevelsene.

Hvorfor var det så få adopterte som opphevet adopsjonen?

Omtrent ingen voksne adopterte jeg har truffet har engang visst om disse mulighetene og lovfestede nødutgangene. Hvordan skulle forresten et 9 år gammelt adoptert pikebarn benytte seg av slike rettsregler nå det var kanskje helt livsviktig?

Mange adoptivforeldre kjente til disse og brukte dem uten å gjøre opphevelsene formelle og offentlig anerkjente. Det skjedde ved å sende den adopterte ut av hjemmet eller dumpe det hos barnevernet. Det siste skjer det mye av den dag i dag.

Hva mange adopterte i Norge forsøker hver år å ta livet av seg eller lykkes med det?

Det vil staten og dens "adopsjonsforeninger" skal være en statshemmelighet og absolutt ikke fremskaffes svar på. Selv Monica Dalen var ikke interessert i å ha fokus på noe slikt. Hun mente at barn som ble påført et liv som importadoptert var "løvetannbarn"!???

Er det vanlig at adopterte arrangerer og deltar i adoptivforeldrenes begravelse?

Mine informatører tyder på at svært mange holder seg borte, ikke sørger og kun stiller opp for å kreve sin del av arven.

Andre informatører fra adotpivforeldre, synes å tyde på at de adopterte i stor grad blir borte fra dem når de blir voksne. En god del klager over at de aldri har fått se barnebarnet eller ikke ser noe til den adopterte når de blir gamle og syke.

Hvor langsiktig tenker "adopsjonssøkere" når de vil kjøpe seg noen utenlandske foreldres barn?

De fleste synes ikke å tenke lengre enn å dekke et barnebehov. Et slikt behov betyr at den adopterte ikke kan dekke det når det når en viss alder og blir voksen. Man kan si at den slags "adopsjonssøkere" får som fortjent når den adopterte blir større og voksent.

Noen er så kyniske at de gjør det til den adoptertes samvittighet til å ta seg av dem når de blir større som takk for at de ble reddet fra et liv på gaten og er sikret en stor arv.

Merkelig nok har "adopsjonsforsker " Monica Dalen ikke villet forske på dette. Ei heller oppdragsgiver: Staten.

Er det barnet eller adoptivforeldrene som har "tilknytningsproblemer".

Adoptivforeldre som er blitt det bruk av statens "adopsjonsforeninger", hevder alltid at det er det adopterte barnet som er problemet, men mye tyder på at problemet ligger hos de norske barnehandlernes kunder - ikke hos barnet.

Må "adopsjonssøkere" oppgi at de har tatt abort, når det skjedde og årsakene til det?

Nei, men det har staten rett til å få vite av hensyn til barnets beste. Spørsmålet skal ikke kun rettes til de kvinnlige barnesøkerne, men også til de mannlige som kan ha påført en kvinne en abort.

Får mannlige barnesøkere som har bidragsplikt anledning av staten til å bli anerkjent som adoptivfar?

Ja. Slike opplysninger blir ikke engang forsøkt innhentet.

Er det mange barnesøkere som har et alkohol-/rusproblem?

I følge informatører fra adopterte, er svaret abslutt ja. Staten gidder ikke å avsløre den slags, utover å vise til noen rettningslinjer.

Er fysisk eller psykisk overlast noe adopterte opplever mye av?

Ja og mye mer enn staten vil noen skal vite. De mest adopsjonsegnede barna klarer å mestre dette og gjøre dette til sin egen fordel når de blir eldre, Likevel er det nok dette et problem svært mange sliter med.

"Adopsjonsegnede barna". Hva er det?

Barn er utrustet forskjellig for et liv som adoptert. Noen har det i seg å fikse det greit og skaffe seg et godt grep på adoptivforeldrene. Andre lar seg bli totalt underkuet, utnyttet og misbrukt. At medfødte gener og arvelige egenskaper har stor betydning, er noe staten ikke vil ha fokus på.

Lovpålagt og utviklet matching basert på erfaringslæring, skulle vært på plass allerede i 1960-tallet, men staten har ikke vært villig til noe slikt, men bare påstå at adopsjoner staten har gitt offentlig norsk anerkjennelse er barns beste.

Har adopterte et bedre forhold til adoptivfaren enn til adoptivmoren?

All informasjon jeg har mottatt tyder ensidig på det - jevnt over. Den som tenker etter bør lett finne forklaringer og årsaker til dette.

Skal ikke forholdet til barnet være som om det er egenfødt?

Jo, men kun på det rettslige planet.

Hvorfor ønskes du "god bedring" av dine motstandere?

Når de ikke har noen saklige motargumenter tyr de til den slags mobbing. Mobbing biter ikke på meg, fordi jeg var et "adopsjonsegnet barn" og tatt til Norge i 1953 som et ekte tyskerbarn med tysk statsborgerskap, Slikt kan vaksinere enhver mot mobbing og mobbere om man har de rette medfødt genene og arvelige egenskapene.

Hva slags adopsjontype ville du foretrukket for deg selv?

Den som var blitt lovet min utenlandske mor og hun ga samtykke til: Amerikanske gifte adoptanter i USA, og et liv og oppvekst i USA sammen med min lillesøster.

Da jeg ble klar over at den norske stat hadde påført meg en illegal adopsjon, var skaden skjedd og uopprettelig. Å leve videre som ulovlig adoptert, var en utfordring jeg tok lett og uten problemer. Mitt liv som "adoptert" er derfor selvvalgt og i en gjensidig samforståelse med mine illegale norske adoptivforeldre.

Staten har sørget for at jeg aldri har kunnet oppspore og kontakte min tyske mor og min amerikanske fars familie. Staten sørget også for at jeg ble ulovlig skilt fra min lillesøster. Det tragiske er at staten også førte ekteparet Johanssen grovt bak lyset.

Jeg skulle selvsagt ønske at jeg hadde dokumentasjon for å være ekteparet Johanssen lovlige adoptert og med en adopsjon som kunne anerkjennes etter norsk og tysk lov, selv om det var en adopsjon min mor ikke ønsket meg og ga samtykke til. Om staten ikke hadde gjort det umulig for meg å få kontakt med henne, kunne jeg og ekteparet Johanssen fått hennes lovlige og gyldige samtykke, og alt kunne vært OK. Den kunne til og med blitt gitt tilbakevirkende kraft av Kongen i statsråd!.

På den annen side har et liv som ulovlig adoptert uten tvil fordeler lovlige adoptert ikke så lett kan oppnå. Min adopsjon bygger på en løpende adopsjonsavtale mellom meg og ekteparet Johanssen. Det arvemessige er selvsagt ordnet med testatment, siden de ikke har noen livsarvinger etter loven.

Min adopsjonstype er nok noe jeg har til felles med staten importadopterte i Norge som også er blitt "adoptert" av norske ektepar. Det er intet problem om man vet hvordan man skal takle og forholde seg til den slags "adopsjoner".

Et problem som aldri hadde eksistert om den norske stat hadde gjort sine lovpålagte adopsjonsplikter og oppgaver.