Hva er "adopsjon"?

"Adopsjon" er normalt ikke det som utgis som slikt, av det internasjonale ukontrollerte barne- og adopsjonmarkedet og dets norske aktører påstår.

• "Adopsjon dreier seg om arv", svensk adopsjonsforsker.

.

Adopsjon etter det norske adopsjonsinstituttet

• En del av foreldreretten siden 1917 i Norge og Sverige: Foreldre fikk rett til å la seg bytte ut med andre = adoptanter/adoptivforeldre.

• Alle foreldre har adopsjonsrett for sine barn - også adoptivforeldre. Og....surrogatmødre!

• Bruk av adopsjonsretten, krever ingen begrunnelse av foreldrene.

Man kan trygt si at "adopsjon" er noe helt annet og mye mer enn det den rødgrønne regjeringens  "adopsjonsutvalg" i 2009 så patetisk og famøst forsøkte å gjøre det til.

• Adopsjon er en slags forlengelse av foreldres rett til å la sine barn bo og vokse opp hos andre, med bibehold av foreldreansvaret for barnet og barnet som sitt. Adopsjon skal være en legal barneoverdragelse basert på norsk lov.

• -------

• .

Når oppsto "adopsjon" i Norge?

Opp gjennom norsk historie har mange voksne tatt et barn til seg som sitt eget. Foreldre lot ofte kjente eller ukjent sto for oppfostringen av barnet som ble brukt til barnearbeid og annet uten at "adoptantene" hadde noe som helst rettslig ansvar for barnet.  på 1800-tallet var det vanlig at staten i Norge solgte fatiige mødres barn til hvem som helst.

Den rettslige adopsjonen var en romersk oppfinnelse. Den ble adoptert i germansk rett, fulgt av fransk rett ved Napoleons I' "code cevil". Den franske adopsjonen var særdeles streng.

Danmark var det første nordiske landet som adopterte den germanske adopsjonen. Den danske grunnlov § 27 ga Kongen hjemmel "i vidt Omfang aa meddele Adoptionsbevillinger".  Kongen kunne også tillate adopsjon av voksne.

• Det norske Storting valgte langt på vei å kopiere den danske adopsjonretten i 1917, mens svenskene valgte å gå for en mer moderne type samme år. Krigen medførte at den norske stat etter 1945 laget særnoske adopsjoner basert på et statlig adopsjonsregime etter en særnorsk statlig "adopsjonsprosess". Norge ble fort en av vestens "verstinger" på adopsjonsfeltet etter 1945 av årsaker man i Norge ikke kan være stolt av. Det fikk taterforeldre, sameforeldre og mødre til barn med tysk far i sannhet merke,.
• ------

.

Når oppsto det internasjonale barne- og adopsjonsmarkedet?

Dette markedet ble spredt til en rekke ikkevestlige land av noen vestlige land i løpet av 1970-årene. Norge ved den norske stat og Adopsjonsforum spesielt, var en av de ivrigste pådriverne til å få spredt dette barnemarkedet til ikkevestlige land som var mest kjent for sine korrupte regimer uten nevneverdig respekt for menneskrettigheter og barns rettigheter.

Selv i dag er den norske stat sammen med Adopsjonsforum pluss en del Stortingspolitikkere ivrige på å få innført dette ukontrollerte barne- og adopsjonsmarkedet til flest mulig land hvor det er lett å få rappet til seg unger med norske penger og hjelp fra den norske stat.

• ----------

Familien og familieretten

Familien er eldre enn samfunnet.

I tidligere tider omfattet familien også tjenestefolk. (Christin V's Norske Lov)

 I modrene tid ble familien gjort trangere til "husfamilien"; mann, hustru og deres barn. Blodsfamilien er ætten og slekten, som kongehuset er bygget på.

" I videst forstand omfatter ordet familie alle som er forbundet ved felles avstamming eller ved ekteskap. Til dette kommer som tillegg det kunstige familieforhold som er skapt ved adopsjon." ( Carl Jacob Arnholm, 1969)

.

De første barnelovene fikk man i Norge i 1915. En forutsetning for innføringen av det familierettslige adopsjonsinstituttet av 1917 som eksisterer den dag i dag.  Ekteskapsinsituttet og arveinstituttet er nærbeslektede rettsinstitutt innen familieretten og privatretten.

Å lovregulere forhold mellom medlemmer av en familie og hva som skal være familie, er egentlig lite en lovgiver skal gjøre. Den sterkeste reguleringen finner mann innen de forskjellige religioner regler for familier.

• I den muslimske verden er "adopsjon" meget kjent og brukt, men det er ikke tillatt at et barn rettslig skilles fra sine foreldre og familie, men gjerne vokse opp hos andre som har et foreldreansvar for barna.
• ------

Når er en "adopsjon" en adopsjon etter adopsjonsloven?

En adopsjon er en rettslige realitet nå det foreligger et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon fra foreldrene eller de med foreldreansvaret; og dette er akseptert av de som samtykket gjelder for.

• Prinsippet er fastslått av norsk Høyestrett

De som har gitt samtykke til adopsjon, kan i kraft av dette ikke kreve barnet tilbake til seg fra de som har innrettet seg etter samtykket.

Hvis adoptantene drøyer urimelig med å sette i gang den offentlige adopsjonsprosessen, vil det kunne være et vesentlig brudd på samtykkets vilkår, slik at samtykket av den grunn mister sin gyldighet.

• Det er få holdepunkter for at foreldre har motsatt seg at staten gir bevilling når staten har fått et bevillingskrav på sitt bord. Alle bevillingskrav skal være underbygget med samtykke til adopsjon fra den/de som har samtykkeretten. 
• Den norske stat har ingen hjemmel for å anerkjenne en "utenlandsk adopsjon" som gyldig i Norge om det ikke er dokumentert at samtykkekravene er oppfyllt, men det bryr ikke staten seg om.
• ------

Adopsjon anno 2010

Adopsjon er oftest noe annet og langt mer enn de fleste i Norge i dag er klar over.

Den norske stat har siden 1960-tallet skapt et utall adopsjonsvarianter hvorav de fleste ikke er tillatt etter norsk lov. En del bygger til og med på alvorlig kriminalitet.

• Hva salgs forhold til adopsjon har andre enn de som siste 20 årene, har uttalt seg i det offentlige rom om adopsjon? Eller andre enn de som lever av denne statsstyrte barnetrafikken?

Snakker man om "adopsjon" med noen, oppdager man fort at de fleste ikke har samme oppfatning og forståelse av hva adopsjon av barn er for noe. De fleste svarer slik de norske barneimportørene har presentert "adopsjon" i form av sine reklamer og sin propaganda de siste 30 årene.

• Selv dagens politikkere uttaler seg som om et utenlandske barn skulle være et statlig sosialt velferdsgode for barnløse voksne par i Norge.
• Svært få Stortings-representanter kjenner til innholdet i det norske adopsjonsinstituttet.

.

Den norske stats adopsjonsbryråkrater har siden 1969 gitt "adopsjon" et helt annet innhold enn det staten har grunnlag for, som følge av statens beslutning om statlig import av utenlandske fargede foreldres barn for et liv som "adoptert" i Norge. Dette viser seg i statens informasjoner gitt på statens vebsider som "adopsjon"; samt i måten den norske stat behandler adopsjonssaker på i dag.

• Staten utgir de utenlandske barna for å være foreldreløse. Mange tror derfor at adopsjon kun er til for foreldreløse barn som befinner seg på et "barnehjem".
• Staten har korrekt vist i Kari Ann Volden-saken at myten om  at "barnets beste" skal være grunnlaget for adopsjon, ikke er tilfellet. Kun innenfor rammene av en lovlig adopsjon, kan begrepet "barnets beste" ha noen relevans og betydning.
• Hvorfor Bufdir ikke har opplyst at staten ikke anser  at tvillingene ikke omfattes av noe lovlig foreldresamtykke etter norsk lov, er nesten utrolig.

.

Et tankekors

Snakker man med partene i en helnorks adopsjon hvor alle parter er norske og bor i Norge, blir det en helt annen samtalen enn om man snakker med partene i en importadopsjon.

Snakker man med helnorske adopterte om adopsjon, blir det en helt annen samtale om adopsjon enn om man snaker med importadopterte.

Snakker man med berørte av en helnorsk adopsjon, blir det en helt annen samtale enn om man snakker med berørte av en statlig importadopsjon.

Snakker man med adoptivforeldre til helnorske adopterte, blir det en helt annen samtale enn om man snakker med "adoptivforeldre" til importadopterte.

Snakker man med opprinnelige foreldre til helnorske adoptert, blir det en helt annen samtale enn om man snakker med opprinnelige foreldre til de importadopterte.

• Hvem er det statens barneimportregime og norsk presse har snakket med siden 1969 og fremdeles velger å snakke med?

.

Hva er så "adopsjon"?

Når vi snakker om adopsjon av barn, så tenker og sier de fleste at "adopsjon er å ta et barn til seg som sitt eget." 

• Dette kan gjøres på en lovlig, ulovlig eller straffbar måte.

Fra 1956 har adopsjon vært et fysisk og juridisk skifte av et barns mor og far, slik at barnet lovlig skal ende som noens lovlige og gyldige adoptivbarn for evig og alltid.

• .Enhver adopsjon skal være rettslig i et lovlig og gyldig samtykke til adopsjon avgitt av de som har foreldreansvaret for barnet.

.

Adopsjon av barn ble definert i det familierettslige adopsjonsinstituttet i 1917.

Tradisjonen med at foreldre lot sine barn bli oppfostret av kjente eller ukjente uten at oppfostrerne hadde noe som helst formelt ansvar for barna, var en tradisjon man i Norge og Sverige så kunne ble slutt på ved innføringen av adopsjonsinstituttet. Det ga foreldrene rett til å la seg selv skift ut som foreldre med adoptanter, og gjort til en del av privatretten og foreldreretten. Alle foreldre etter 1917 hadde dermed adopsjonsrett.

• Aldri har det vært tale om å endre det private adopsjonsinstituttet i Norge av 1917.

Man har kun av politiske grunner valgt å lage nye adopsjonstyper som tvangsadopsjon i 1953, illegal barneimport av 1969 og ulovlig voksenadopsjon som kom til på 1980-tallet. Statlig økonomisk støte til kjøp av utenlandske barn for adopsjon kom til i 1990 etter ønske fra de norske barnehandlerne med Ketil Lehland i spissen.

Siden 1917 har sterk adopsjon, statlig tvangsadopsjon, illegal importadopsjon og voksenadopsjon sneket seg inn som følge at den norske stats illojale respekt for det norske adopsjonsinstituttet. Selv organiserte adopsjonsvindel og grov kriminalitet har fått utvikle seg fritt som følge av staten totale svikt på adopsjonsfeltet. - Adopsjon i dagens Norge er dermed ikke det det etter loven og reelle forhold skulle være. Det er trist og tragisk for alle de som er negativt rammet. Spesielt de utenlandske fargede foreldrene og deres familier.

• Adopsjon har siden bygget på en avtale mellom barnet myndige foreldre og de foreldrene vil gi sitt samtykke til skal bli barnets adoptivforeldre.
• Dette grunnprinsipp har siden 1970-årene blitt kraftig undergravd av de norske statsmakt selv og dets norske "adopsjonsforeninger".
• I dag vet omtrent ingen om Direkte privat adopsjon og dermed blir hundrevis av barn i Norge snytt for et liv som adoptert i Norge.

.

Både ulovlig "voksenadopsjon" og statlig barneimport er noe som kan og bør opphøre umiddelbart og erstattes av lovlige og gagnlige adopsjoner omtrent samtidig om statens vilje og evne er til stede. Paradoksalt nok er dette statens myndigheters hovedansvar for i det hele tatt la staten beksjeftige seg med adopsjon, da domstolene normalt er rette behandlings- og avgjørelsessted for dette. De norske barnehandlerne og adopsjonsbyråkratene er selvsagt imot, da de vil miste sine jobber og tilhørende makt og status.

.

Adopsjon bygger på mange rettslige byggestener:

Barneadopsjon er etter norsk adopsjonslov:

Adopsjon er en ønsket og villet barneoverdragelse barnets foreldre vil og gir sitt samtykke til. Foreldrene overdrar barnet sitt til de som vil være og er kvalifisert, skikket og egnet som deres barns adoptivforeldre.  

• Man må være ganske uvitende og naiv å tro at selv den norske stat handler i tråd med dette. Staten har siden 1945 ville ha samtykkeretten til seg selv, og har handlet som om så er tillfellet.

.

Viktige rettsskilder:

• Barneloven
• Adopsjonsloven  (Den norske standard)
• Straffelovens: 20de Kapitel. Forbrydelser med Hensyn til Familieforhold.  og 18de Kapitel. Dokumentfalsk.
• Avtalelovens:  3dje kapitel. Om ugyldige viljeserklæringer.
• Forvaltningsloven
• Lov om statsborgerskap
• Lov om folkeregister

.

http://conventions.coe.int/Treaty/en/Treaties/Html/058.htm  (Den europeiske standard)

http://www.hcch.net/index_en.php?act=conventions.text&cid=69  (Den internasjonale standard)

• Spesielt konvensjon 33 og 14.
• Norsk lovstandard på adopsjonsfeltet er har høyeste rang fordi ingen europeisk og internasjonal standard på adopsjonsfeltet er strengere enn den norske, svenske og danske.
• Det betyr ikke at den norske stats adopsjonspraksis er i tråd med denne standarden. Den norske stats adopsjonspraksis i dag, har aldri siden 1917 vært lengre ifra lovens standardkrav.
• Høyesterett fastslo de rettslige vilkårene for en lovlig Direkte adopsjon i 1939. Den eneste HR-dom om direkte privat adopsjon siden 1917 og frem til i dag.

.

Tvangsadopsjon krever hjemmel i barnevernsloven da slik adopsjon skal skje mot foreldrenes vilje og er et alvorlig inngrep i en families rettsbeskyttelse.  Se: § 4-20. Fratakelse av foreldreansvar. Adopsjon.

• Tvangsadopsjon er noe fosterforeldre kan kreve eller bli tilbudt.
• Norge er av Den europeske menneskerettsdomstolen i Haag dømt for feilaktig bruk av tvangsadopsjon. (Adele Johansen -saken)

.

Voksenadopsjon er etter loven en falsk adopsjon; innstiftet av den norske stat selv og alene.

•  Denne ulovlige norske typen er ikke anerkjent i den europeiske adopsjonskonvensjonen og heller ikke Haag's konvensjon 33.
• ----------

.

Det norske adopsjonsfeltet er farlig fattig på ord og klare begreper.

De norske adopsjonsfeltet er i dag sterkt preget av ordbruken til statens barneimportregime som er laget for å dekke over alle ubehagelig og ofte ulovlige realiteter. Typisk nok er det de norske barnehandlerene som har fått dominere med politikere og pressen som sitt haleheng.

Diskusjon, debatt og løsning av kjente adopsjonsproblemer og - utfordringer blir særdeles vanskelig og rammer først og fremst de "adoptere" og de som er offer for norsk adopsjonssvindel og -kriminalitet.

• Dette bør det gjøres noe med og kan gjøres noe med.

.

Visste du?

At den norske stat siden slutten av 1950-årene systematisk har vært med å norsk statlig "hvitvasking" av ulolvlige bortføringer og illegale adopsjoner av utenlanske foreldres barn. Spesielt utenlandske fargede mødres barn? 

• Statens og dens adopsjonsforeninger har i årtier valgt å gi "adoptere" et innhold som også omfatter tyveri: "Å adoptere betyr å ta til seg et barn som sitt eget." 

"Adopsjon" kan i værste fall være en forbrytelse med hensyn til familieforhold etter straffeloven:

" § 215. Den, som i retsstridig Hensigt søger at unddrage en anden den ham tilkommende Familiestand eller at tilvende sig selv eller andre en falsk Familiestand, eller som medvirker hertil straffes med Fængsel indtil 6 Aar. Under særdeles formildende Omstændigheder kan Bøder anvendes."

• Alle former for illegal adopsjon går ut på å "hvitvaske" kriminelle forhold og handlinger slik at "adopsjonen" fremstår som legal og av den lovlige sorten. Flest ofre finne man knyttet til "adopterte" i Norge som er tatt til Norge via den norske stats "adopsjonsforeninger".
• Denne type kriminalitet er en alvorlig form for vinningsforbrytelse, fordi aktørenes motiv er å skaffe seg en uberettiget vinning på andres bekostning: Penger og/eller barn.  Mange statsansatte som "jobber med adopsjon", har en egeninteresse av den norske stats barneimport skjer slik at de kan leve godt og tjene penger på denne trafikken.
• Denne virksomheten faller inn under begrepet barnehandel.

.

Den amerikanske jusprofessoren David M. Smolin har av Haag blitt anerkjent som den fremste ekspert og kompetanse på feltet "internasjonal adopsjon". Han skriver om dette:

"Child laundering occurs when children are illicitly obtained by fraud, force, or funds, and then processed through false paperwork into "orphans" and then adoptees. Child laundering thus involves illegally obtaining children by abduction, fraud, or purchase for purposes of adoption."

Les mer: http://www.hcch.net/upload/wop/adop2010id01e.pdf

.

Rettssikkerhet ved adopsjon?

Statens plikter på adopsjonsfeltet har siden 1917 vært å stoppe alle former på forsøk på illegal adopsjon ved nødvendige og grundige kontroller.

Statens "adopsjonsmyndighet" har i konsekvent etter 1945 gjort alt den kan for at ulovlige adopsjoner ikke skal kunne domstolsprøves, samt at dommerne ikke skal dømme en illegal og ulovlig adopsjon for det den er.

Staten plikter å nekte offentlig anerkjennelse om det ikke klart og ugjendrivelig er bevist og dokumentert at adopsjonen er lovlig og gyldig. Er det grunnlag for tvil, skal norsk offentlig anerkjennelse nektes.

• Den norske stat har siden 1945 bevisst og systematisk valgt å neglisjere lovpålagte kontrollplikter med det resultat at adopsjonskriminalitet og adopsjonssvindel har fått utvikle seg fritt. Med et visst unntak for statens tvangsadopsjoner etter barnevernloven.
• Værst har dette rammet utenlandske fargede foreldres barn.

.

Statens støtte og medvirkning til illegal og straffbar adopsjon

Juni 2004 mottar foretaket Adopsjonsinstituttet et brev fra adopsjonsdepartemenet hvor det heter:

"Departementet har ikke kompetanse til å avgjøre om en adopsjon er lovlig eller ikke. Det krever domstolsprøving med partsforklaring, vitneforklaring og prøving av dokumentbevis". 

• En klarere innrømmelse at barn, foreldre, adoptanter og andre berørte er rettsløse ved adopsjon, er ikke mulig å få fra statens side!

Statens "legalkontroll" har i årtier bestått  i kun å undersøke om "saksmappen" inneholder alle krevde papirer; uten å bry seg om innholdet og dokumentene er ekte og gyldige.

• Når papirtellingen er gjort og intet "papir" synes å mangle,  er adopsjonen OK for statens del. 

• Statens adopsjonsbyråkrater har i årtier valgt å utelukke enhver form for dokumentfalsk og bruk av ugyldige dokumenter!

. 

Medvirkning til dokumentfalsk og annen adopsjonskriminalitet skal medføre at enkelte statsansatte kan bli både tiltalt, straffet og avskjediget. Den norske stats adopsjonsregime motarbeider dette med alle tenkelige midler.

• Staten adopsjonsregime oppfordrer til korrupsjon og har i realiteten vært korrupt siden 1945.
• Statens myndigheter har grov spekulert og kalkulert med at barnet er "taust" og dets rettemessige foreldre er gjort totalt rettsløse av den norske stat.
• Statens myndighet har gjort "adopsjon" til en næring for seg selv og sine medhjelpere i statens "adopsjonsforeninger".
• Statens myndigheter spekulerer grovt i at alle forbrytelser skal være straffefrie etter 6 år at de er begått og at ofrene ikke har sjanse til å få tak i bevisene før det er gått minst 20 år! (Det er en feiloppfatning staten gjør alt den kan ikke skal avsløres.)

Man kan absolutt tale om statlig organisert kriminell virksomhet; hvor navnene på bakmennene er svært så enkle å bringe på det rene i statens nåværende adopsjonsregime.

• --------

.

Hvor mange av de utenlandsfødte "formidlede barn" har dødd for tidlig eller tatt sitt eget liv?

Frank Lindblad i Sverige er en av verdens mest anerkjente forskere og eksperter på fargede foreldres barn som tas til vestens hvite verden for å leve som "adoptert" av hvite adoptanter. Hans funn om selvmord har lenge vvært kjent, men i Norge totalt fortiet og oversett.

http://www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140-6736(02)09674-5/abstract

Det norske adopsjonssystemet skulle enkelt finne ut levealderen til de som er tatt fra utlandet for å leve et liv som "adoptert" i Norge og sammenliknet dette med befolkningen forøvrig og spesielt norskfødte adopterte.  Hvorfor er ikke det gjort?

• Hvordan kan en adopsjon ansees å være et barns beste eller bli til gagn for barnet om det ender med for tidlig død eller selvmord?

Kan statens barneimportører vise til at de noen gang har tatt disse alvorlige problemene på alvor?

Er det ikke slik at barneimportørene har lagt vekt på å "legge lokk" på dette i vinnings hensikt?

• -------------

.

Norsk lov skal gjelde om adoptantene har bosted i Norge.

• Norges strenge rettslige vilkår og krav ved adopsjon, skal alltid legges til grunn - uansett andre lands lover.

Adopsjonsinstituttet er også grunnlaget for den europeiske adopsjonskonvensjon og Haagkonvensjon 33. I tillegg gjelder legaliseringkonvensjonen Haagkonvensjon nr. 14 som all internasjonal adopsjon skal bygge på, men som den norske stat gir blaffen i.

.

I Norge har lovutviklingen siden 1917 vært slik at "adopsjon" har fått et meget rettslig presist innhold og klare grenser mellom det tillatelige, utillatelige, ulovlige og kriminelle. Dessverre er lite om dette samlet i selve adopsjonsloven.

• I dag, som i 1917, er statens eneste oppgave å sørge for at ingen adopsjon anerkjennes i Norge som er utenfor det norsk lov tillater eller i et usikkert grenseland.

• Statens nettsider om adopsjon brukes av staten til grov feilinformasjon om adopsjon og er ikke på noen måte til barns beste i Norge.

• En utenlandsk adopsjon er ikke rettsgyldig i Norge om den ikke oppfyller alle norske vilkår for en gyldig og lovlig adopsjon. Norsk lov gjelder om adoptantene har bosted i Norge. På alle områder.

Dette vil ikke staten og dens "adopsjonsforeninger" noen skal vite.

• -------

.

Hva er "adopsjon"? - Den optimale og ekte definisjonen.

Definisjonen er anerkjent i alle land som har innført det familierettslige adopsjonsinstituttet og sørget for en praksis i tråd med dette:

• Adopsjonsretten er en del av privatretten, familieretten og er en del av foreldreretten. I land hvor adopsjonsinstituttet er innført, har alle foreldre selvbestemt og ukrenkelig adopsjonsrett.

• Inngrep i foreldrerettens adopsjonrett, krever hjemmel i lov.

• Høyesterett i Norge har fastslått at avtalerettslige prinsipper skal ligge til grunn for adopsjonsretten. - Unntatt er kun tvangsadpsjon som først ble lovhjemlet i 1953.

• Norge ble for 10 år siden dømt av Den europeiske menneskrettsdomstolen i Strasbourg for ulovlig tvangsadopsjon! - En utrolig prestasjon!

• Merk: "Utenlandsadopterte" og deres utenlandske foreldre kan ikke få prøvd sine adopsjoner for denne domstolen da den gjelder kun for europeiske land.

.

Det familierettslige adopsjonsinstituttet fordrer et høyt utviklet rettssamfunn og en rettsstat bygget på de høyeste rettslige standarder og normer. Haagkonvensjonen om "internasjonale adopsjoner" og FN's barnekonvensjon bygger på disse prinsippene. De vest-europeiske landene hadde slik standard da Den europeiske adopsjonskonvesjonen ble ratifisert av Norge i 1967.

.

Foretaket Adopsjonsinstituttet har sålangt indentifisert over 30 forskjellige lovlige eller ulovlige adopsjonstyper i Norge og 4 hovedtyper adopsjonsresultater. Kun et lite mindretall er innenfor det norsk lov tillater. Direkte Adopsjon er selvsagt en slik type.

• Oslo politikammer siktet en person i en adopsjonsak fra 1967 i 2005, som viser at adopsjoner kan være bygget på kriminelle forhold som ikke foreldes.
• -------

.  

Statens hovedforklaring på adopsjon:

"Formålet med adopsjon er i første rekke å gi et godt og varig hjem til et barn som de biologiske foreldrene ikke kan ta hånd om."   (Kilde: Statens nettside om adopsjon)

• Dette gjelder kun statens tvangsadopsjon og illegale adopsjoner!
• Staten nevner ikke at formålet med adopsjonen er det kun barnets foreldre som vet noe om.
• Staten nevner ikke at adopsjon skal skje med basis i foreldrenes frivillige samtykke.

På www.norge.no har staten gitt en annen definisjon:  "Adopsjon er et skifte av et barns juridiske foreldreskap. Foreldreansvaret flyttes fra barnets biologiske foreldre til adoptivforeldrene.

Adopsjonslovens formål med foreldrenes adopsjonsrett:

"Adoption er et familierettslig institut, hvis øiemed er at knytte et baand mellem den adopterende og den adopterte av samme art som mellem foreldre og deres kjødelige barn." (Fra lovforarbeidene til adopsjonsloven som ga "svak adopsjon".)

• Man skal merke seg at dette "baand" er helt begrenset til det rettslige - intet annet og intet mer. Da dette ble skrevet var "baandet" begrenset til at adoptantene hadde der rettslige foreldreansvaret til barnet var myndig. Deretter hadde adoptionen intet rettslig innhold. Først i 30-årene, ble det vedtatt en alternativ adopsjonstype med arverettslig virkning (sterk adopsjon) Fra og med 1957 ble sterk adopsjon kun tillatt. 
• Man skal også merke seg det sterke skille mellom det rettslige "baand" og de mellommenneskelig "baand" som kommer frem ved kravet om at adopsjonen "kan antas bli til gagn for barnet": Dette understrekes ved at en adoptant kunne fritt gifte seg med sin adopterte helt frem til 1987!

.

Det reelle formålet med adopsjonsretten alle foreldre har

Foreldre har adopsjonsrett fordi de - om de vil - ikke vil være foreldre til sitt barn.

• Hvorfor de ikke vil det, er en privatsak på linje med valget om abort.
• Staten og heller ingen andre har rett til å få vite eller kreve hvorfor foreldrene til et barn velger eller har valgt å bruke sin adopsjonrett. (Det samme gjelder for de som vil gifte seg eller skille seg)
• Det eneste foreldrene kan kreve å begrunne, er valget av barnets adoptanter fordi dette har de også et personlig ansvar for. 

•  ---------

.

Typer av særnorske unntaksadopsjoner: 

Nevnes må: Statlig tvangsadopsjon/fosterbarnadopsjon, voksenadopsjon, ugyldige adopsjoner, ulovlige adopsjoner og falske/kriminelle adopsjoner.

• Se temasiden "Avarter av adopsjonsinstituttet"

Fra 1917 til 1940 fantes ingen av disse adopsjonstypene i Norge. Alle adopsjonene var privatrettslige og i hovedsak lovlige. Unntaket var de ulovlige adopsjonene staten tillot til Høyesterett i 1939 fastslo en utrolig viktig grense. Den tyske okkupasjonen førte til at Høyesteretts avgjørelse ikke fikk noen virkning for statens myndigheters adopsjonspraksis. Den fulgte nazistatens adopsjonspraksis som dessverre ikke opphørte 8. mai 1945.

Arbeiderpartiet adopterte i 1945 nazistatens adopsjonsteori/-ide, og omsatte disse til forskjellige typer unntaksadopsjoner som endte med at Norge ble dømt i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg 1996. For ikke å snakke om den norske stats barneimport som har mange fellestrekk med nazistatens barneimport til godkjente tyske ektepar i "Riket".

.

Den norske lovbestemte privatrettslige adopsjonen er helt i tråd med Menneskerettskonvensjonen, Den europeiske adopsjonskonvensjonen og Haag konvensjon om "internasjonale adopsjoner". Det er statens forhold til disse ufravikelige rettsreglene som er det store problemet. Det er dette som skaper de fleste problemer for adopterte i Norge.

Tvangsadopsjon, innført 1953, er slags barne-ekspropriasjon gjennomført mot foreldrenes vilje og i strid med det privatrettslige adopsjonsinstituttet. Tvangsadopsjon ble først tatt i bruk av nazistaten. Den norske stat adopterte tvangsadopsjon som norske statsbyråkrater fikk lære av den tyske nazistat da nazistaten hersket i Norge. Brukt hensynsløst overfor romanifolket i Norge etter 1945. Statlig ulovlig tvangsadopsjon er også vanlig i Kina og i en del land med korrupte statsregimer hvor den norske stat henter barn fra. http://www.abcnyheter.no/node/85954

Norge er dømt i 1996 av Menneskerettsdomstolen for sine tvangsadopsjoner. Les mer om dette og annet: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3002799.ece

 .

Fosterbarnadopsjon begynte å utarte seg i begynnelsen av 1960-årene.

Det betyr at barnevernet etterkommer fosterforeldrene krav om å få adoptere de fosterbarn de ønsker ved bruk av tvangsadopsjon. Eksempelvis ved "Adele Johansen-metoden" som i 1996 endte med at Norge ble dømt i Strasbourg.  Fosterbarnadopsjon gis 100% støtte av Barneombudet, de homofiles organisasjoner, Aftenposten m.fl.. Barneombudet har skriftlig gitt uttrykk for at "fosterforedre har rett til å adoptere fosterbarnet" for å sikre homofile og lesbiske fosterforeldre adoptivbarn.

Høyesterett har anbefalt å gi opprinnelige foreldre samværsrett etter en forsterbarnadopsjon, men den tanken har staten ikke brydd seg om å engang se på.

De fleste fosterbarnadopsjoner er vedtatt av politiske fylkespolitiske organer hvor flertallet har vært fylkespolitikkere fra AP og så siden godkjent av Fylkesmenn fra AP.

Fylkesmann og Høyrepolitikeren Kåre Willoch har nok godkjent flest adopsjoner helt i strid med adopsjonsloven og i strid med menneskerettighetene og sogar FN's barnekonvensjon. Kåre Willoch var ikke opptatt av barns og foreldres rettssikkerhet ved adopsjon, og Høyre støttet AP's adopsjonspraksis etter 1945 og gjør det fremdeles ved å holde tett og la de norske sosialistene fritt få fortsette. Hans "godkjennelser" av nordmenns adopsjonskrav vedr. koreanske foreldres barn, bør virkelig undersøkes nærmere.

. 

Stebarnsadopsjon er i liten grad noen adopsjon, fordi barnet ikke overdras og skilles fra den foreldre barnet har vokst opp med siden fødselen.

Stebarnsadopsjon var opprinnelig ment å sikre barn en far etter at faren og forsørgelsespersonen døde eller moren ble alene om omsorgen og foreldreansvaret. Også på dette feltet har staten latt det skli helt ut til det absurde utillatelige.

Det typiske ved dagens stebarnsadopsjon, er at barnets far gjennom mange år, blir utsatt for et stygt press far barnets mor og et sterkt manipulert barn på 10 år eller mer, til å miste sin sønn eller datter til en fremmed mann. En del stebarnsadopsjoner skjer dessverre ofte med trussel om å beskylde faren for overgrep mot barna om han ikke går med på å la seg skille fra barnet slik moren og hennes nye ektemann krever.

Å sloss mot å bli offer for en stebarnsadopsjon for en norsk far, er forlengst blitt en håpløs oppgave. - Selv etter at barnet ikke lenger er barn i lovens forstand!

En opprinnelig far: "Den fremmede mannen tok ikke bare kona fra meg, men også mine barn!"

• Det er merkelig at statens adopsjonsmyndighet så blindt kan mene at alle stebarnsadopsjoner kan antas å bli til gagn for barnet bare fordi barnets mor påstår det.
• Mer merkelig er det at staten anser voksne som søkes adoptert for "barn i lovens forstand" når det kommer til stebarnsadopsjon.

.

Adopsjon av voksne dukket opp da skilsmisse og inngåelse av nytt ekteskap ble vanlig. Denne adopsjonstypen har aldri vært og er ennå ikke tillatt etter loven, men skylles rett og slett et myndighetsmisbruk fra statens side. Denne illegale adopsjonstypen har absolutt ingen forankring i tanken bak adopsjon av barn. Adopsjonsloven bruker betengelsen "barnet" og i Norge er barn i rettslig forstand personer under 18 år.

Merkelig nok tillater ikke den norske stat nordmenn å adoptere en voksen i og fra et annet land. Også på dette feltet viser den norske stat en sterke vijle til diskriminering, forskjellsbehandling og en form for rasisme få er kjent med

. 

Importadopsjon har intet med den lovbestemte familierettslige adopsjonen å gjøre.

Den norske stats importadopsjon likner mer på nazistatens importadopsjoner enn noen kan like å tenke på. Nazistaten valgte å utgi de importadopterte fra Øst-Europa for å være foreldreløse eller forlatte for å gi adopsjonene et legalt og moralsk akseptabelt inntrykk.  Nazistaten slettet alle spor av identiteten til barnas foreldre, slik den norske stat har gjort etter 1945 og i hemmelighet vedtok skulle være praksis etter 1980.

Titusenvis av europeiske familier og "adopterte" sliter med følgene av denne  nazistiske adopsjonsmetode den dag i dag. Den europeiske adopsjonskonvensjonen er et resultat av denne statlige forbryterske statlige adopsjonsmetoden som man i Europa ellers ville ha en evig slutt på. Norge og Franco-regimet ga ikke opp bruken av denne metoden.

• I dag sliter tusensvis i Norge og utlandet med følgene av norsk statlig adopsjonspraksis. Resten av livet. Mange så og si et helt liv.

. 

Adopsjon basert på barnehandel, dokumentfalsk, korrupsjon, ulovlig barnebortføring og regulært barnerov med ikke-vestlige barn er dessverre blitt den mest vanlige adopsjonen som tilbys de som vil adoptere et barn i Norge.

En type avskyelig vinningsforbrytelse som går ut på å berike seg på noen svake og forsvarsløse foreldres barn ved kynisk og løgnaktig utgi barna for å være "foreldreløse eller forlatte".

Det er trist at den norske stat gir sin støtte og beskytte til denne type menneskehandel og all den kriminalitet den bygger på.I realieten bruker staten skattebetalernes penger for å holde liv i barnehandelen og kriminaliteten. Det typiske er at denne menneske- og barnetrafikken i så enorm grad er basert på korrupsjon og samarbeid med korrupte miljøer i andre land. Resultatet av denne adopsjonssvindelen er også typisk: Falske adopsjoner, adopterte og adoptivforeldre = falske barn, falske foreldre, falske innvandere og falske norske statsborgere.

.

• Den Direkte Adopsjonen er fri for alt slikt da den helt og holdent bygger på private rettshandlinger og lovfestede private rettigheter som nøye kontrolleres. Den sosialistiske norske stat elsker å kontrollere privatrettslige handlinger.
• Den oppvoksende generasjon i Norge synes å tro at adopsjon er til for at de skal kunne få seg et utenlandsk barn for adopsjon når de vil og mot å betale noen penger. Så.....vente til de får en telefon om et barn er klar for henting eller ......bortføring.  Få vet hva de egentlig søker, medvirker til og får.

.

Illegale og ulovlige adopsjoner er utrolig mange offer for: Adopterte, egentlige foreldre, noen adoptanter på visse vilkår, arvinger og andre. "Tore på sporet" har tatt frem et par slike.

Hvem er er lovlig adoptert og hvem er ulovlig adoptert, har man ingen oversikt over selv om staten har laget et "sentralt adopsjonsregister" uten faktisk og rettslig betydning. Likevel.....staten har de senere år utgitt og påstått adopterte for å være lovlig adoptert fordi staten har ført den påstått adopterte inn i Statens sentrale adopsjonsregister! 

En illegal adopsjon oppdager normalt av den adopterte selv når vedkommende er blitt voksen.  De fleste "adopterte" av utenlandsk opprinnelse vil aldri av staten eller andre få seg presenter dokumentasjon eller andre bevis for at de skal være "lovlig adoptert".

• En illegal adopsjon er kjent vanligvis kjent for den adoptertes egentlige foreldre som en bortføringssak/kidnapping eller en forsvinningssak. Er foreldrene i hentelandet, er de omtrent helt forsvarløse mot dette. Nøyaktig slik barnet er og i sin tid var.

•  ---------   

. .  

Rett til å adoptere eller statlig godkjenning av kriminalitet?

I utgangspunktet har man rett til å adoptere et barn når den/de med foreldreansvaret til barnet har gitt sitt samtykke.  Den, som har fått rett til å adoptere et barn i kraft av et lovlig og gyldig samtykke, har denne retten til staten evt. med hjemmel i lov kan dokumentere at retten ikke er til.

*  Det er som retten til å gifte seg: Man må ha samtykke fra den man vil gifte seg med og ekteskapet skal være tillatt etter loven. Det samme gjelder når man vil overa en eiendom eller eksempelvis en bil.

Adopsjonsloven:  http://www.lovdata.no/all/nl-19860228-008.html

Den norske stats importadopsjon gir nordmenn en  blanco-rett til å adoptere eller kjøpe seg et utenlandsk barn for adopsjon uten at det på noen som helst måte er lovlig. Uten noen samtykke fra barnets foreldre! Staten gidder ikke engang å bry seg om hvem barnets foreldre er!

Alt som kreves , er at den norske staten synes man er kvalifisert, har godkjent barnerøvingstokter i de land man vil ta en unge fra og man bruker en statlig godkjent norsk barnehandler/barnebortfører.  Deretter er det bare et spørsmål om pengeinnsats og tvilsomme pengeoverføring.

Staten har ved dette skapt det inntrykk av adopsjon er til for de med et selvbestemt barneunderskudd som skal dekkes av staten som et sosialt velferdsgode. Staten har sogar laget et statlig styrt, støttet og beskyttet barneimportsystem for at de norske "adopsjonssøkerenes" rettigheter skal oppfylles av det internasjonale mer eller mindre korrupte barne- og adopsjonsmarkedet. Staten subsidierer norske barnekjøpere med ca NOK 40.000 pr. barn. Hvor pengene havner i utlandet og hva de faktisk brukes til, bryr ikke den norske stat seg om.

.