Pressen og adopsjon

Hva vet dagens presse om det norske adopsjonsinstituttet som gir alle foreldre rett til å bortadoptere sitt barn til nesten hvem de vil?

Hva vet norsk presse om den norske stats hvitvasking av ulovlig barnebortføring, barnetyveri og betalte illegale adopsjoner av utenlandske fargede mødres barn?

Et nødvendig korrektiv

Foretaket Adopsjonsinstituttet taler når pressen og media velger å tie, lukke øynene og ikke engang vil stille de avgjørende og viktige spørsmålene!
Pressen kan og bør bidra til lovlige og gagnlige adopsjoner fremfor å gjøre utenlandske foreldres barn til statlige norske sosiale velferdsgoder.
Pressen bør også på adopsjonsfeltet være en slags "fjerde statsmakt" - selv i et land som Norge.
Pressen er gitt en historisk sjanse til å sikre 1000 barn i Norge en adopsjon av den rette sort og på det rette grunnlag! - Hvert år fra 2017!

Denne temasiden/hjemmesiden overvåkes og kontrolleres av staten v/Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet. (Kilde: Ref. 201001891-/LFO)

Innehaveren av foretaket Adopsjonsinstituttet har fulgt godt med i pressen om dens dekning av adopsjonsfeltet siden begynnelsen av 19060-tallet. Mest av alt fordi han nok var den første som ble tatt til Norge fra utlandet for et liv som et norskt ektepars adopterte sønn i 1953. I årtier fantes det omtrent intet å lese om dette som ble en blomstrende barnetrafikk nesten 50 år senere.

Tilføring av ny eller gammel viten og kompetanse?

Nettboken til Adopsjonsinstituttet tilfører mye gammel glemt kunnskap og viten. For svært mange som er blitt voksne de siste 30 årene, fremtstår det gamle, glemte og grunnleggende som noe nytt og ukjent.

Elementære kunnskapforhold synes å ha nesten forsvunnet:

det er betydelig forskjell på "adopsjon" og adopsjon
det er betydelig forskjell på "adoptert" og adoptert
det er betydelig forskjell på en lovlig adopsjon og en ulovlig adopsjon
det er mange former for barnehandel og illegal menneskehandel
All adopsjon skal bygge på noen legale samtykke til adopsjon.
En ønsket formell adopsjon kan rammes av straffeloven.

www.adopsjonsinsituttet.no åpner øynene på stadig flere slik at også utenlandske foreldres barn skal være sikret mot ulovlig barnebortføring og mot å miste sitt barn til norske statsstøttede barne- og adopsjonssøkere,

Det viktigste er likevel revitaliseringen av den grunnlegende, rette og gagnlige adopsjonen: Den Direkte private og personlige adopsjonen

Norsk presse nyttige idioter for norske barnehandlere?

Helt siden "Adopsjonsforum" dukket opp i tillegg til Norsk Koreaforenings adopsjonsvirksomhet på 1970-tallet, har norsk presse mer eller mindre valgt å være disse kreftenes servile tjenere, støttespillere og forsvarere.

Ketil Lehland visste å utnytte situasjon på begynnelsen av 1980-tallet. Han klarte med pressens hjelp å gjøre seg til alle norske "adopsjonssøkeres" frelser og "gud". Han ble gjort til en slags sektleder som raskt fikk både adopsjonskåte redaktører og journalister til å gjøre ham til Norges "adopsjonsguru"; samt Norges første og største barnehandler i et statlig barneimportregime han så og si klarte å skape selv.
Ketil Lehland ble formuende som følge av de valg han kynisk gjorde.
Hans kyniske utnyttelse av den lave adopsjonskompetansen i pressemiljøer, som i folket forøvrig, gjorde det enkelt for Ketil Lehland og hans medspillere i staten og den private sfære å få de slik de ville: Få den norske stat til å bli barnelleverandør av utenlandske fargede mødres barn som et norsk statlig vedferdsgode for nordmenn med et påstått barneunderskudd.

Kari Ann Volden og denne nettboken har tydelig betydd en del for pressens dekning av adopsjon. Det interessante er at det er et folkekrav at man skal kunne adoptere uten bruk av statens "adopsjonsforeninger", slik støtten til Kari Ann Volden har vist.

Idiotiet adopteres mindre i pressemiljøet.

Hjemmesiden til Adopsjonsinstituttet har etter 2008 absolutt vist en betydelig innflydelse på pressens forhold til produksjon av "adopsjonsstoff". Unntaket er kun statskanalen NRK - naturlig nok.

Norsk presse har sikkert evne og vilje til å endre en alvorlige ukulturen. Endringene har forlengst skjedd i Sverige og er også godt i gang i Danmark. I Danmark er den DR som opptrer som NRK motpol.
Aftenpostens artikkel om "Barn som handelsvare", ville vært utenkelig for bare få år siden, selv om grunnlaget for en slik artikkel har eksistert i over 30 år.

Journalist vil drive "adopsjonsgransking"

Sophie Lund Aaserud har fått det for seg at hun vil: "Jeg er journalist og jobber med research til en sak der jeg prøver å kartlegge årsakene til avslag på adopsjonssøknader, samt saksbehandlingen rundt avslagene".

Trist at slikt journalistarbeid fremdeles skal finne betalingsvillige redaktører i Norge. Ryktene går at det er den ukritiske adopsjonsfanatikeren Dagbladet som står bak som oppdragsgiver.
Hva mener eksempelvis denne damen med "avslag på adopsjonssøknader"? Søknad om norsk anerkjennelse av en utenlandsk adopsjon? Søknad om anerkjennelse av en Direkte privat adopsjon? Søknad om et statlig forhåndsamtykke til å å forsøke å oppnå en utenlandsk adopsjon? Søknad om forhåndssamtykke uten bruk av norsk barnehandler?

Det er lite som tyder på at denne journalsten har noen som helt tilstrekkelig kunnskap og kompetanse om adopsjon til noe av det hun så uklart har satt seg fore. At hun vil komme til å servere noe nytt av verdi for barns rettigheter og barns beste ved adopsjon, er så tvilsomt som det går ann. At hun selv mener å tjene på slikt, synes klart.

Hvem hun vil begeistre med sine mål - er nokså innlysende og neppe så aktverdig.

Honnør til Bergens Tidende!

Brgens Tidende har i flere år valgt å så nærmere på den norske stats adopsjonspraksis etter 1945 og levert mange og verdifulle arbeider om dette. Avisen viser en sterkt vilje og evne til å få frem det som hovedstadspressen har valgt å tie om. Avisen viser et bredt og dypt engasjement som viser at den tar "adopsjon" virkelig på alvor og med betydelig resepekt for berørte av en adopsjon.

Anbefaler www.bt.no og søke på "adopsjon".

Aftenpostens "lysglimt"?

Aftenposten hadde en stor sak omkring årskiftet 1989/1990 om barneimporten fra Ecuador som Adopsjonsforum drev med. Saken ble dysset ned av politiske grunner.
Aftenpostens "Innsikt" tok i mars 2010 for seg den internasjonale adopsjonsindustrien og lot de norske barnehandlerene for "hvitvaske" seg selv.

Aftenposten vier i aug. 2010 en stor artikkel i A-magasinet om argentinske ofre "for ulovlig adopsjon".

Afteposten omtaler disse illegale adopsjonene som: "Den argentinske oppfinnelsen". "Oppfinnelsen" er forøvrig gjort og tatt først i bruk av Det tredje rike, Dernest det spanske Franco-regimet. Den kinesiske kommuniststat. En del stater i den tredje verden - og - den norske stat!

"Oppfinnelsen" går ut på at statsmakten lar noen få sjele et barn, slette barnets identitet og la barnet får være noen av statens venner eller "statsgodkjente" adoptivforeldre til barnet. Med ny og statsoppfunnet identitet.

Kanskje var ikke Aftenpostens omtale av de famøse statsstøttede argentiske adopsjonene i 1978 - 1983 noe egentlig lyspunkt likevel.
Adopsjonsforums aktiviteter på adopsjonsfeltet i Argentina, er vel neppe bedre når alt kommer til alt.
--------

Pressens selvvalgte rolle og misjon.

Pressen sies i et demokrati å være "den fjerde statsmakt", men i Norge har det inntil de senere år kanskje vært mer en myte når det kommer til adopsjon. I Norge har staten tilrevet seg all myndighetsmakt når det kommer til adopsjon - uten noen form for domstolskontroll. (Med unntak av statlige tvangsadopsjoner)

På adopsjonsfeltet har pressen omtrent aldri vist noen kritisk holdning til adopsjon, med unntak av Aftenpostens dekning av Adopsjonsforums adopsjonsvindel med barn av foreldre i Ecuador omkring 1990. Saken ble dysset ned med. Aftenposten har senere tatt tak i noen sentrale deler, men burde ha resurser og kompetanse til å være ledende på adopsjonsfeltet for all fremtid.

En del jorunalister har villet oppfylle pressens misjon, rolle og funksjon til også utenlandske barns beste, men ikke fått lov av sine redaksjoner. Dette er omsider i gang med å endre seg.

Alt tyder på at norsk presse og norsk media i årtier har bidratt til norsk adopsjonsrasisme. Mye tyder på at pressen nå er blitt oppmerksom på dette.
Norsk presse og norsk media har intet å bra å vise til mot norsk adopsjonsrasisme, mot adopsjonssvindel, adopsjonskriminalitet og statsfinansiert barnehandel. Det finnes nå spor av at dette er i ferd med å endre seg, mye takket være Tore på sporets "adopsjoner" og virksomheten til foretaket Adopsjonsinstituttet. Også Aftenposten har begynt å nærme seg det gamle slagordet: "Solid grunnlag for egne meninger" - på adopsjonsfeltet.
Norsk presse har valgt å lukke øyne, ørene og bruke sin "stemme" for alle de foreldre og barn i utlandet som har vært ofrene for de norske stats adopsjonsregime. Dette er pressen nå mer åpen for å gripe fatt i som følge av Madonnas ganske illustrerende "adopsjon" av "foreldreløse" barn, slik vi senere så så tydelig på Haiti. Adopsjon på internett er svært avslørende og det er påfallende at norsk presse fremdeles later som internett ikke finnes når det kommer til adopsjon.
Norsk presse og norsk media har alltid stått på adopsjonssøkernes side og villig vært disse lydige og ukritiske tjenere. Dette synes det nå som norsk presse har innsett og erkjent.

Journalsten Tor Strømøy avslørte på beste sendetid hvordan to "foreldreløse" og "famlietrengende" utenlandske barn i henholdvis Colombia og Sør-Korea i realiteten var ulovlig stjålet fre sine mødre og familier.

Dagbladets reaksjoner på dette, viser hvor korrumpert en norsk avis er villig til å gjøre seg når det kommer til adopsjon. Dagbladet viste også slike tendenser ved sin dekning av homofiles rop om å få seg tildelt noen foreldres barn for adopsjon.

Norsk adopsjonsrasisme, - adopsjonssvindel, adopsjonskriminalitet og barnehandel

Om norsk presse hadde vært sitt ansvar bevisst og levd etter sine presseprinsipper, ville Norge vært så og si fritt for dette særnorske statsstøttede barneimportsystemet.

Frem til ganske nylig har pressen gjort seg til en del av propaganda-systemet og et reklamemiddel til de norske barnehandlerene ved ukritisk og ensidig la disse få presentere det de vil som "sannheter". - Noe liknende har man i Norge ikke sett på noen annet felt - og spesielt ikke noe felt av så stor viktighet og som berører så mange.

At det har blitt slik, har også sammenheng med at så mange i presse- og mediaverden selv har vært og er aktive i samarbeidet med disse barneimportkreftene fordi de selv vil ha det statens adopsjonsregime kan og vil skaffe dem: Et illegalt utenlandsk barn for adopsjon i bytte mot penger.

Siden 1917 er det ikke journalister og redaktører som har brukt sin foreldrerett til å bortadoptere sitt barn, men vært blant de som har villet ta noen foreldres barn til seg som sitt. Helst uten å vite noe om barnets familiestand, familiesituasjon, identitet og hvilke metoder som er brukt for å oppnå sitt barnemål. Redaktørene har oftest overlatt til journalister som "skal adoptere" et barn å skrive om adopsjon og dermed er interessert, men også har sterke egeninteresser og svært partiske.
De fleste av dagens "adopsjonsjournalister" og "-redaktører" med et "adoptert barn"har vært eller er medlemmer av statens "barnebutikker" som Adopsjonsforum, Verdens Barn og InorAdopt.
Norsk presse og media tilhører nok "skillekreftene". Norsk presse har på mange måter forårsaket adopsjoner av den gale sorten; også når det kommer til norske barn. I dag viser pressen det samme når det kommer til tvangsadopsjoner. Argumentene for tvangsadopsjon lar pressen slippe til, men argumentene mot og de som er offer for dette, holder pressen på avstand.

--------

Det norske adopsjonsinstituttet blir snart 100 år

2017 er det hundre år siden det norske adopsjonsinstituttet ble innført og gjort til en del av alle foreldres foreldrerett i Norge. Prisnippet om Direkte privat adopsjonsrett for alle myndige foreldre, er et prinsipp som er korrumpert av staten og dens korrupte medhjelpere og medvirkere.

Man får da håpe at den norske pressen innen da har villet og klart å få satt en stopper for statens illegale barneimportregime som bygger på organisert adopsjonsvindel og -kriminalitet med utenlandske foreldre og deres barn som ofre.
Med tilkomsten av www.adopsjonsinsituttet.no skulle dette nå være en enkel oppgave for den norske pressen, norske seriøse journalister og redaktører.
Norge kan lett, ved pressens hjelp, være det ledende vestlige landet til å få den internasjonale adopsjonen inn i det rette spor, slik det er politisk vedtatt i form av Haagkonvensjoner og FN's barnekonvensjon - fremfor å la Norge fortsette å være den værste i klassen og til og med i Norden.
Norsk presse skulle lett klare dette sammen med seriøse og ansvarlige krefter i Sverige og Danmark.
----------

Juni 2010 går Øystein Gudim til angrep med bistand fra Advokatkontoret Reiss-Andersen & Co

Etter gang på gang å påpeke at innehaveren Morten Johanssen skal ha injurierende kraft, slik man kan lese på sol.no og i mail sendt til innehaveren, løper Øystein Gudim til en advokat i juni 2010 av hensyn til sitt eget personlige omdømme. Selv om hans krav kun gjelder ham selv, later han som om han også handler på vegne av andre.

Gudim påstår at foretaket Adopsjonsinstituttet har krenket trykkefriheten i så sterk grad, at innehaveren skal være skyldig til straffeforfølging og erstatning om en bestemt temaside ikke slettes og beklages innen fredag 11.6.2010 kl. 12.00.

Innehaverne tilbakeviser påstandene og kravene. Intet blir etterkommet.
Gudim erklærer 14.6.2010 at han ikke vil gjøre alvor av sine trusler/angrep ved sin advokat.
Trykkefriheten vant, og angrepet på den, tapte - solid.
-------