Matching - barnets grunnleggende rettighet og dets absolutte beste!

• Norsk statlig adopsjonsrasisme på det værste.
• Hvordan kan man vite om en adopsjon er et barns beste uten lovpålagt matching?
• § 2. Adopsjonsbevilling må bare gis når det kan antas at adopsjonen vil bli til gagn for barnet.

.

                   

.

Hvordan kan statens adopsjonsregime mene at "tilknytningsproblemer" ikke har noe med manglende matching å gjøre?

• De såkalte "tillknytningsproblemer" oppsto med statens barneimport og slike umatchede adopsjoner. Statens "adopsjonsforeninger" ville ikke ha fokus på matching, fordi det ville ødelegge butikkene deres.
• Opprinnelsesstatene ville ved konvensjonsarbeidet at mottakerstatene skulle ta ansvaret for matchingen, men den norske stat gikk i mot; slik at "lottoprinsippet" ble rådende.
• En god del i kø for et importbarn for adopsjon, ser ut til å være villige til "å ta hva som helst" bare ungen er sånn nogenlunde hånterbar og dekker den statsgodkjente barnekjøperens selvdefinerte "barnebehov".

.

Mener den norske stat og dens statsgodkjente barnehandlere at utenlandske barns foreldre vil adoptere bort sitt barn til hvem som helst?

• Hvor mange hunde-eiere gir bort/selger sin hund til hvem som helst?
• Fortjener ikke barn å bli behandlet BEDRE enn hunder ved adopsjon av den norske stat?
• Hvordan kan den rødgrønne regjerningens "adopsjonsutvalg" påstå at adopsjon er "barnets beste" uten at den norske stat siden 1917 har gjort forsøk på å finne ut det?

.

Tankekors

• Er du adoptert etter en lovpålagt matching?
• Er du blitt adoptivforeldre etter en lovpålagt matching?
• Er du kjent med hvilke problemer du/dere sliter med som skylles manglende matching?
• Har du lukket øynene for sammenhengen mellom matching og "tilknytningsproblemer"?
• Hvorfor krever ikke noen som vil bli et ukjent barns foreldre, at barnets rettigheter respekteres? Er noen "adopsjonssøkere" bare opptatt av egne rettigheter?
• Er man ikke tryggere som adoptant, med matching enn uten matching?
• Vil "adopsjonssøkere" ikke lykkes med sitt valgte ansvar og oppgave?
• Vil en matching som ikke er til gagn for barnet, bli bra for adoptantene?
• Skal ikke "barnets beste" også gjelde når det kommer til matching?

.

Forgjeves søk!

Det er lett å finne bilder av hvite adoptivforeldre med et eller flere fargede adopterte barn, men søk etter fargede adoptivforeldre med et hvitt barn, har kun gitt ett eneste resultat!

• Hvordan skal man forklare dette matchingsfenomenet?
• Kan man tale om rasistisk matching?

.

Dette er adopsjonslovens og Stortingets matchingskrav:

"Bevilling til adoption maa ikke gives, uten at der er grund til å tro, at adoptionen vil bli gavn for barnet......"  (1917 til 1987)

"§ 2. Adopsjonsbevilling må bare gis når det kan antas at adopsjonen vil bli til gagn for barnet."  (Fra og med 1987)

.

Matching er en individuell rettighet  for et hvert barn som skal påføres voksne som vil ta til seg et barn som sitt. Lovbestemmelsen er til for barnet og det alene.

• Det står "barnet".    
•  Ikke:  "barn", ikke "foreldreløse barn" og heller ikke "ukjent barn" og heller ikke voksne.
• Selv om en adopsjon uten tvil ville vært "barnets beste", tillater altså ikke adopsjonsloven å påføre barnet en adopsjon på det generelle grunnlaget alene. 
• Lovens ufravikelige krav til samtykker må først være konstatert oppfyllt.

.

Matching er ikke overlatt til statens frie skjønn. Matching er en barnerettighet som skal bygge på objektive og saklige kriterier.

Å overlate matchingen til det internasjonale barnemarkedet,  er rett og slett ikke lov for staten å gjøre.

Regjeringens "adopsjonsutvalg" valgte med overlegg å tie om adopsjonslovens matchingsvilkår; hvilket ikke var uventet av et slikt statlig "hvitvaske-utvalg".

.

• Stortinget beholdt det individuelle "barnet" ved lovrevideringen i 1986.
• Bare Direkte adopsjon og tvangsadopsjon kan oppfylle lovens matchingskrav med dagens statlige adopsjonsregime.
• Ved "utenlandsadopsjon" er det ikke engang gjort forsøk på noen matching slik loven krever.
• Haagkonvensjon 33, artikkel 17 c krever norsk matching fordi norsk lov krever det. Norge har forpliktet seg til å foreta en kontroll etter norsk lov før prosessen med et tildelt utenlandsk barn kan fortsette, men det gir staten og dens norske barneimportører blaffen i.

.

Hvorfor vil lovgiver matching, mens staten ikke vil være lojal?

Stortinget har i realiteten ved lov sikret både barnet, dets foreldre og adoptantene en matchingsrett for å sikre at den påtenkte adopsjonen med rette skal kunne antas bli til gagn for barnet.

• Når et barn er koblet/tildelt noen påtenkte adoptanter, slår adopsjonslovens matchingskrav inn. - Ikke før. - Ikke år i forveien. - ikke som en generell skikkethet hos søkerne eller "godkjente adopsjonssøkere".
• Haagkonvensjon 33 pålegger også at Norge oppfyller norsk lovs matchingskrav.

.

Skremmende statsholdning til  lovens matchingkrav

Helt fra 1917 tok man matchingkravet på alvor ved at man innså at tross god matching, kunne det skje at den ikke var god nok.

• Selv om adopsjonen var den svake typen, valge man å lovfeste 3 selvstendige opphevelsegrunner som nødutganger. Disse lurte statens adopsjonsregime Stortinget i 1986 til å ta bort!

.

Til tross for god matching fra barnets foreldres side, valgte man å foreta en etterkontroll for å være på den sikre side.

Kontrollen tok utgangspunk i det konkrete barnets individuelle behov eller særbehov; samt det forhold at myndighetene kunne ha tilgang til informasjoner barnet samtykkeforeldre ikke hadde tilgang til. Dette for å forhindre at foreldre bortadopterte sitt barn til noen som kunne vær kjeltringer, skattesnyterier, alkoholmisbrukere, barnemishandlere og mye annet som privatpersoner ikke kan få vite om andre på vanlig måte.

• Likevel innså man at dette ikke alltid var godt nok for å sikre at adopsjonen ble til gagn for barnet. Kunnskapen om matching skulle økes i form av forskninger og undersøkelser over tid, men det ble aldri gjort eller ønsket av statens adopsjonsregime.
• Adopsjonsloven hadde derfor naturlig nok "nødutganger" i form av klare lovbestemmelser om opphevelse av adopsjon. - Både av hensyn til barnets rett til gagnlig adopsjon og til adoptantenes forutsetninger for å ha tatt på seg ansvaret som barnets adoptivforeldre.
• Staten og dens "adopsjonsforeninger" var i 1985 enige om å få fjernet disse "nødutgangene" som om man hadde fått en matchingsordning som var 100 % perfekt og dermed sikret ALLE adopterte at adopsjonen, adopsjonsforholdet og adoptivforeldrene "ville bli barnet til gagn"!

Dette gikk altså disse kreftene inn for, til tross for at flertallet adopsjoner med norske adoptanter og fargede utenlandske "ukjente" foreldres barn, uten tvil og helt åpenbart for enhver ansvarlig og seriøs, gjorde matching langt mer viktigere, vanskeligere og mer kostbart enn noen gang tidligere!

• Det sier sitt at staten fikk disse viktige nødutgangene opphevet ved å skulle innføre en re-adopsjonsordning, som staten og dens adopsjonforeninger har holdt hemmelig helt siden 1986 og som skulle være på plass og aktivisert fra 1.1.1987!
• Hvordan skal en 6 år gammel "adoptert" av kinesisk opprinnelse sikre seg bytte-retten når det er åpenbart at matchingen ikke kan bli den "adopterte" til gagn?

.

Status i 1969 om matching.

Carl Jacob Arnholm var meget kjent for den norske stat siden han startet sin jurdiske karriære ved UiO og ble danner og leder av Institutt for privatrett. Han var en nestor ingen til må har våget eller forsøkt å utfordre, med et visst unntak av Lucy Smith som har villet markere seg. Carl Jacob Arnholm var nok den som holdt staten mest i ørene frem til utpå 1970-tallet på adopsjonsfeltet.

• Deretter overtok nok statens godkjente barnehandlere med Ketil Lehland i spissen.

Carl Jacob Arnholm skrev følgende i 1969 om matching: Det året da staten ga Norsk koreaforening sin tillatelse til å importere koreanske mødres barn til Norge for et liv som adoptert:

"De hensyn som spiller inn når fylkesmannen skal avgjøre om adopsjonsbevilling bør gis, er så mange og forskjelligartede at de ikke lar seg presse inn i et skjema. En undersøkelse av alle fohold ville kreve et meget stort apparat - langt større enn vi for øyeblikket råder over. Og selv med den mest omhyggelige undersøkelse vil feilgrep - både i positiv og negativ retning - ikke være til å unngå."

Arnholm fremhever dette ved "de mest alminnelige tilfellene" som er: "På den ene siden har man et ekepar som ønsker å adoptere et barn, uten å ta sikte på noe bestemt. På den annen side har man vanligvis en ugift mor. Barnet er normalt under ett år gammelt."

• Man må merke seg at morens og barnets identitet, liv og sameksistens var kjent!

Dette viser at den norske stats beslutning om å tillate regulær barneimport, mildt sagt ble gjort mot bedre vitende!

Dette viser at staten siden 1969 har handlet så langt fra "barnets beste" som tenkelig kan, bare fordi barna ikke er norske, men i all fargede utenlandske foreldres barn, og at adoptantene er nordmenn i Norge og en betydelig velgergruppe.

Carl Jacob Arnholm ville ikke engang tenke på muligheten av den norske stats adopsjonsregime skulle gi bevilling "i et tilfelle hvor loven ikke tillater det."  - Dessverre testet han aldri ut sin valgte antagelse, men forutsatte at staten gjorde det den etter loven var forpliktet til å gjøre. Det var ikke hans oppgave å undersøke og kontrollere noe slikt.........Han unnlot derfor å skrive om de tilfellene han kun mente bare skulle være: "Tenkelig - men ikke stort mer -"

• -------

Lovens ufravikelige krav er og krever handlig

Ingen skal få bli rettslige og anerkjente adoptivforeldre til noe barn om det med rette ikke kan antas at adopsjonen (med den/de to adoptanter som er i bildet) kan bli til gagn for (det aktuelle) barnet. 

•  Enkelt, ufravikelig og klart..

.

Utfallet av en lovpålagt matching kan ha tre resultater:

1.  De påtenkte adoptantene utgjør en match som ikke med rette kan antas å bli til gagn for barnet. - Adopsjon er ikke tillatt. Bevilling eller anerkjennelse av en utenlandsk påbegynt adopsjon skal nektes.

2.  Om barnet er tillatt matchet mot noen andre adopsjonsvillige, kan det blant disse finnes en match som oppfyller barnets rettighet.  - Adopsjon kan med hjemmel i adopsjonsloven være tillatt for disse andre.

3.  Om det ikke finnes noen barnet lovlig kan matches mot, forblir barnet offisielt uadoptert.  Ny matching kan skje om nye adoptanter som kan passe barnet dukker opp og barnet fremdeles er i adopsjonsmodus.

Ved alternativ 3 må barnet enten fortsette å vokse opp med sine foreldre eller om det er nødvendig, bli støttet av barnevernet om det skulle være nødvendig. Å plassere et barn i et barnehjem i påvente av matchende adoptanter, er det ikke praksis for i Norge. Fosterhjem eller en privat omsorgsløsning er de vanlige alternativene.

På den annen side er det så stor "rift" etter barn i Norge for adopsjon, at det ikke skulle være vanskelig å finne en god og riktig match.

• Merk: Selv om en adopsjon uten tvil ville vært "barnets beste", tillater altså ikke adopsjonsloven å påføre barnet en adopsjon på det grunnlaget alene.  .

Adopsjonsloven utelukker/forbyr totalt muligheten for at noen adopsjonssøkere kan og skal kunne være rette adoptivforeldre til alle "frigjorte barn for adopsjon", et barn som følge av gruppeinndeling (alder, kjønn, rase, helsetilstand osv.) eller bare fordi adopsjon i seg selv er bedre enn ikke-adopsjon for barnet. - Likevel er det dette prinsipp den norske stat og dens "organisasjoner" har valg å praktisere overfor fargede utenlandske foreldes barn.

• Adopsjonslovens § 2 viser at statens forhåndssamtykke-system praktiseres ulovlig og i strid med adopsjonslovens matchingskrav.
• Haagkonvensjonens bindende § 17 krever også matching siden dette er nedfelt i norsk lov.
• Direkte privat adopsjon innebærer matching.  Også ved stebarnsadopsjon, tvangsadopsjon og adopsjon av barn over 12 år.

.

"Tildeling" er ikke matching

En "tildeling" er ikke matching, men skal føre til en matchingsprosess. Barnet skal tildeles en matching som kan føre til en almengyldig adopsjon som blir til gagn for barnet.

Ethver barn som forsøkes adoptert må bli koblet opp mot noen som skal vurderes for matching.

• Bufdir har et "tildelingsutvalg" som kan gjerne "tildele", men en slik "tildeling" må deretter gjennom en matchingsprosess for å sikre at "tildelingen" oppfyller barnets adopsjonsrett.
• Det er rett og slett umulig å foreta noen lovpålagt matching for et barn er koblet opp mot aktuelle adoptanter med statens praksis på dette viktige området.
• Hva som kan antas, er et objektiv tolknings- og vurderingskrav som skal bygge på reell kunnskap og viten.  - Ikke hva staten v/en statsbyråkrat til enhver tid og i den enkelte sak finner for godt - til og med uten å gi noen begrunnelse eller til kjennes sine tolkninger og vurderinger!

Ved tvangsadopsjon har Høyesterett gang på gang avvist at staten har adgang til å praktisere "fritt skjønn" i hele 18 HR-saker!

Norge (= staten) ble sogar dømt av den Europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg for å ha tatt feil om dette.

.

• .---------

.

Statens "forhåndssamtykke" er ikke noe form for matching

Statens vedtak om forhåndssamtykke er i realiteten kun et statlig samtykke til å få bruke statens barneimportsystem ved å betale penger til en av statens "adopsjonsforeninger" = statsgodkjente barnehandlere.

• Ethvert statlig forhåndssamtykke er totalt fri for enhver form for matching - uansett hvor generelt staten måtte mene en forhåndssamtykkesøker måtte være.

Statens barnehandlere har utnyttet dette til å utgi dette for å være en statlig godkjennelse av at man oppfyller alle matchingskrav og kan kjøpe hvilket som helst utenlandsk barn i det land forhåndssamtykke gjelder for.

• Utrolig mange brukere av dette barneimport-systemet har fått betale en høy pris resten av livet for å ha stolt på den norske stat og dens "adopsjonsforeninger".  I form av å være mer private helsearbeidere eller omsorgsarbeidere enn adoptivforeldre til et barn de er godt matchet til.
• Adopsjonsforum har vært mest kynisk på dette og en rettssak anlagt av noen offer for dette viste hvor galt det hele kunne gå.
• Mange brukere av statens barneimportsystem har måttet gi opp og overlate det adopterte barnet til barnevernet og det offentlige - rett og slett for å berge seg selv og etter nesten å ha slitt seg totalt ut.

Staten og dens "adopsjonsforeninger" bryr seg ikke. De viser til at "adopsjonen er blitt barnets beste" og sammenlikner norske offentlige tilbud i forhold til de tilbud barnet ville fått i fødelandet og sammen med sine egne.

• Slike barn vokser opp som foreldreløse og familieløse i et fremmed land - langt borte fra sine egne.

Staten og dens "adopsjonsforeninger" var på begynnelsen av 1980-tallet svært aktive og ivrige på å få bort adopsjonslovens nødutganger som siden 1917 hadde vært en forutsetning for at adopsjonsinstituttet i det hele tatt ble innført og praktisert i Norge. Motivet var egentlig å sikre at de utenlandske foreldrene og det illegalt adopterte barnet ikke skulle gjenforenes og få gjenopprettet sin ekte og riktige familiestand.

• Mange barnekjøpere var også redde for at deres dyrekjøpte adopterte skulle oppheve adopsjonen og stikke av med begrunnelse om de hadde vært barnemishandlere og uskikkede adoptivforeldre.

Statens forhåndssamtykke har vært en skandale og grunnlag for så meget ulolvlig og så mye myndighetsmisbruk, at de egentlige taperne og ofrene - de forsvarsløse og rettsløse utenlandske barna - ikke kunne vise sannheten før dette lovovergrepet var blitt mer enn 20 år.

• Stadig flere voksenblitte importadopterte rapporterer til en oppvekst og en matching og handlinger fra adoptivforeldre som kan sjokkere de mest hardføre.
• Ingen gruppe av adopterte i Norge har vært større ofre for manglende matching enn de som har havnet i Norge via statens barneimportregime. Til sammenlikning har de norskfødte hatt nytt godt av en matching som har vært langt mer riktig og fungerende enn de som er blitt "tildelt" norske adoptanter av statens barneinmportregime.
• Det........vil statens barneimportregime ikke ha noe søkelys på, og har derfor fått "adopsjonsforsker" Monica Dalen til å "hvitvaske" denne skandalen. Deretter har staten fått regjerningens "adopsjonsutvalg" til å gjøre de samme, men i langt større grad og omfang!
• ---------

.

Adopsjonsforum og matching

Adopsjonsforum har i årevis søkt seg til land som har de slappeste krav til barns utenlandske adoptivtanter. Noe mer slapt enn det man finner i Etipoia, er vel vanskelig å finne, om Madagaskar ikke blir en ny bunnrekord.

• Matching koster penger, tid og mye omtanke.
• Det viser at Adopsjonsforum ikke bryr seg om barns rett til matching og slett ikke at adopsjonen skal være barnets beste.

Adopsjonsforum anbefaler interesserte kunder å kontakte foreningen, for å finne ut hvilket land som for de minst egnede, skikkede og kvalifiserte kan skaffe seg en unge. Adopsjonsforum har til og med et "anbefalingsteam" for de som er minst egnet, skikket og kvalifisert til å være en riktig match for et utenlandsk barn.

• Den norske stat har valgt å godta dette, la dens adopsjonsforeninger og disses kunder kynisk utnytte dette, for at utenlandske foreldres barn skal bli et statlig velferdsgode for flest mulig norske barnekrevere.

Så kynisk fungerer den norske stats barneimport-system.

• ---------

.

Erstatning for manglende matching?

Forsømmelser av matchingkravet med et uakseptabelt adopsjonsresultat, gir etter vanlig norsk erstatningsrett rett til erstatning.

Først og fremst er det den adopterte som har rett til erstatning. Det eneste som trengs er å dokumentere at staten har handlet uaksomt eller forsømt segi forhold til lovens mathcingskrav; hvilket i de fleste tilfeller skal være en enkel oppgave for en vanlig erstatningsadvokat. Problemer for den erstatningsberettigede er å få finansiert en slik sak, men har de a-foreldre av den rette sort som selv har slitt med resultatet av dårlig matching, burde de ville og ønske å betale en slik finansiering.

I følge "forskningen" til Monica Dalen, skal ca 25% av de importadopterte kunne ha rett til erstatning.

• Staten vil alltid ha erstatningsansvaret.
• Erstatningene kan være små til betydelige summer.
• Erstatningene kan også omfatte mangelen på opplysninger om opprinnelige foreldre, som også er et generelt matchingkrav i loven.

.

Erstatningsansvaret til staten er betydelig skjerpet på grunn av Stortingets vedtak om å oppheve nødutgangene og vedtak om hva disse ordningene skulle erstattes med.

• Vilkårene for erstatning er annerledes for adopsjoner staten har "godkjent" før 1.1.1986 og etter 1986.
• Staten har i en rettsak ikke anført at slike krav er foreldet i en rettskraftig erstatningsdom av 2006.

.

Hvem kan få erstatning?

Den adopterte kan ha rett til erstatning.

Adoptantene kan på visse vilkår ha rett til erstatning

Både den adopterte og adoptantene kan ha rett til erstatning.

.

Barnets "biologiske foreldres" rett til erstatning?

En slik sak kan lett føre til at det blir rettslig klart at adopsjonen er ulovlig eller bygger på et ugyldig forvaltningsvedtak. Det igjen kan føre til nye rettsaker, med den følge at barnets rette foreldre vil ha krav på erstatning!

• ---------

Manglende domstolsbehandling

Norges helstatlige adopsjonsregime gir mange adopterte solid grunnlag for å få erstatning og erstatning  fra staten, som ikke er tenkelig og mulig andre vestlige rettssamfunn hvor adopsjonskrav behandles av domstolen.

• Oppegående og resursterke adoptivforeldre, opptrer som adoptivforeldre og handler rettslig deretter. Til sitt adopterte barns - datter eller sønns beste.

De bør ikke ha noen betenkeligheter med å stille opp for sitt adopterte barn og sikre barnet er erstatning for statlige unnlatelsessynder, forsømmelser, uaktsomhet og valgte rettskrenkelser.

• Noen slik unik rettslig mulighet har ikke foreldre til ikke-adopterte barn!

Et adoptivforeldrepar forsøkte for en del år tilbake å kreve Adopsjonsforum for erstatning for å ha blitt tildelt et utrolig sterkt funksjonshemmet barn som følge av manglende helseopplysninger gitt av Adopsjonsforum.

• Adopsjonsforum ble dømt at Oslo tingrett, men saken fikk en annet utfall ved ankebehandlingen.
• Mye tyder på at adoptivforeldrene heller skulle saksøkt staten, fordi Adopsjonsforum hele tiden påsto seg frikjent ved å vise til staten.

.

Statens barneimportsystem og -regime var noe nytt erstatningsrettslig. Staten brydde seg ikke om å tenke på statens og dens "underorganers" rettslige ansvar da det ble laget og utviklet.

• Alt tyder på at noen tusen importadopterte har rett til erstatning fra staten som følge av manglende matching og lovpålagt matching.

.

Erstatningsbeløp

Erstatningsbeløp på 10 millioner kroner og mer, skal ikke være utenkelig i de groveste tilfellene.

•  Staten har et objektivt og kumulativt rettslig ansvar, den vanskelig skal kunne vri seg unna.

.

De staten har anerkjent som "adopterte" i Norge etter 1986 og staten ikke kan utlevere opplysninger om opprinnelige foreldre, bør kunne være sikret en standard-erstatning på ca. 500.000 NOK for det forholdet alene.

.

Spørsmålet er om norske tingrettsdommere som ofte pga av nærhet til en importadopsjon er habile nok til å behandle denne type saker.

• Spørsmålet også om adopterte med rett til erstatning venter for lenge med å fremme et slikt krav..
• --------